Man er jo gal, som holder på med dette, dette er ikke sunt, dette er langt forbi sunt, men noe må man jo finne på. Dette er mitt første blogginnlegg, og jeg begynner like godt med en ekte Norseman Race Report. Forhistorien kan vi komme tilbake til senere.

Værmeldingen var jo et kapittel for seg, xtremvær over hele løypa. Det slo heldigvis ikke til akkurat slik, men dårlig vær var det, deler av løypa. Et bilde sier mer enn tusen ord:

God Morgen
Våknet 01:00 og forsto med en gang at det ikke ble mer soving, like greit å komme seg i frokostsalen så fort som mulig, kaffi og litt havregryn føltes fornuftig. Samboer Ingvill og kompis Jone skulle være support, og vi ønsket hverandre lykke til, trur jeg, husker ikke. Så var det å sjekke inn sykkel og T1 boks og komme seg ombord, jo før jo bedre tenkte jeg.

Fergen
Hvordan beskriver man det ubeskrivelige uten å bare bruke ord som ubeskrivelig? Det kommer nok mange klisjeer utover i denne rapporten, men sånn må det bare bli. Ubeskrivelig er oppbrukt, men det var sånn det var, surrealistisk, fantasktisk, merkelig stemning. Jeg tar Christoffer i handa minst 4 ganger og ønsker han lykke til, siden han står nærmest.
Og jeg fikk drite, i fred, på et ekte WC, i himmelen… Ja, vi kan ta det med det samme, i sånne løp blir avføring og oppkast like naturlig som på et gamlehjem, det er det man gjør og det er det man snakker om.
Dette er Fergeturen med stor F, blir jeg rik en dag skal jeg kjøpe den fergen og ha den i trofesamlingen min.

Svømming
Det blir tøft for de som sliter med bølger, svømmingen blir uryddig og vanskelig, her gjelder det å holde roen og dure på, puste der man kan puste. Nå er jeg veldig glad for at jeg har lært meg å puste på begge sider. For meg går det greit, kommer inn på 1:20:11 eller 129. plass, dette vet jeg ikke før senere på dagen. T1 går også bra på mindre enn 4 minutter og som en av de få som bevarer verdigheten i skiftesonen.

Sykling
Det er nå det begynner, føler at alle tar meg igjen på vei opp til Vøringsfossen og det stemmer vel nesten og, men jeg beholder roen og strategien om å ta det rolig i begynnelsen. Jeg har cirka 25. dårligste tid opp til Dyranut, men på vei mot toppen øker vinden og jeg ser at jeg som antatt har fordeler i motvind. Spiser og drikker greit opp til Dyranut, men over vidda blåser det for mye til å slippe styret. I stedet gir jeg jernet og klatrer til 179 før Geilo. I Geilo tar jeg igjen Andre Borka fra United Bakeries, han har vært med på dette før og jeg har tru på at han skal klare det. Jeg henger meg på, han drar fra oppover, men så klarer jeg å ta igjen nedover, jeg spiser og drikker fremdeles ok og jeg er ved godt mot. Ved Vasstulan Høyfjellseter kommer dagens første smell, jeg fryser og pulsen faller til 125 (201 er maks), stopper til slutt og kler på meg. Nå har jeg mistet litt kontrollen på næringsinntaket, men trur vel at det er ok. Syns jeg kan huske jeg hadde en plan om å spise på vei ned til Uvdal, men plutselig var jeg på vei opp til Imingsfjellet, en stigning jeg ikke har krefter til på laveste gir, så jeg må veksle mellom å stå og sitte, aner ikke hva jeg får i meg, trur jeg drikker litt Winforce men er ikke sikker, spiser noen seigmenn som gir rask topp men raskt ny bunn. Må bare komme meg opp til demningen, der flater det ut. Det går en time, med lite næringsopptak, men nå skal alt bli bedre.

The false flat
Imingsfjellet er beryktet for sin falske flate fra demningen og opp til høyeste punkt, dette er også noe som bare må oppleves. Det ser ut som det er flatt, det går egentlig oppover, nå var det tåke og jeg var bombesikker på at det gikk nedover. Med kraftig motvind skulle jeg ta igjen mange her, men det var tomt i tanken og jeg sleit. Partiet er 10km og jeg brukte 40min, dette var slutten, jeg innså at slaget var tapt og drømmen om svart skjorte var borte, nå var det ikke gøy lengre, pulsen falt som en stein mens jeg kjempet meg videre i motvinden, jeg brast i gråt flere ganger og forbannet fjellet som aldri tok slutt, jeg såg jo heller ingenting i tåka. Omsider ser jeg at farten øker på GPSen og jeg vet jeg er på vei ned. Når jeg kommer ut av tåka har jeg et klartenkt øyeblikk og innser at spising må prioriteres høyest av alt. Tessungdalen er ikke stedet for picnick, asfalten er grusom, og det går fort, men jeg får i meg en Troika, en gel og drikker litt Winforce.

T2
Her er hele familien samlet for å heie på meg, lettere sjokkskadet etter å ha sett 192 klesbytter med varierende blyghet.
Jeg får beskjed om å sette meg ned og spise litt, av alle ting tar jeg ei rosinbolle, ikke sikker på om det var lurt. Jeg får òg en halvliter Winforce. Jeg er innom på do, men det skjer ingenting der. Jeg tar med meg bollen og flasken og begynner og gå, mot Rjukan.

«Løpingen»
Jeg får i meg hele rosinbollen og Winforce flasken, jeg begynner å løpe. Beina kjennes grei ut, så dette kan jo bli bra, men jeg kjenner murring i magen. Magen blir verre og verre etter hvert, det blir vondt å spise, det blir vondt å løpe. Jeg går over til cola og får i meg en halv liter, drikker mens jeg går, løper til smertene tar overhånd, går litt til. Ved Miland blir jeg plutselig veldig lei meg og skamfull, jeg tenker på alle jeg skuffer, familien, venner, Isklar. Jeg er en flopp. At jeg kunne være så dum, å tro at jeg hadde noe her å gjøre. Jeg gråter hver gang jeg ser jeg er alene, blir ferska et par ganger av lokalbefolkningen, men klarer å holde sutringen skult for support og familie som følger med bil. Jeg vet at depresjonen skyltes i hovedsak saltmangel og spør etter Pringles, spiser noen flak, men det smaker helt grusomt, tenker at jeg vil heller være lei meg enn å spise Pringles. Jeg løper faktisk mesteparten av de 25 første flate km, sent men allikevel et slags løpesteg 70-80% av veien.

Zombie Hill
I bunnen fikk jeg vann og salttablett, det gikk ikke lang tid før humøret steg litt, målet nå var jo den hvite skjorta og vi visste at cut-off på 17:30 ved 32,5km skulle gå greit. Vi trasket oppover med ok humør, men med mageknip og lite næringsinntak. Jeg hadde innsett at fordøyelsen mer eller mindre var stoppet opp og det ville ikke hjelpe å spise noe mer, magen var full, at jeg burde drukket mer er en annen sak, men uansett var det så vondt i magen at jeg takket høflig nei til alt som ble tilbudt. Neste delmål var å komme seg til 32,5 og sette seg ned litt der og se om det hjalp. Pulsen var nå rundt 105.

Cut off 32,5km
Jeg visste selvsagt at vi ikke nådde svart rute, men det var uansett godt å komme dertil, og jubelen var så stor at jeg nesten trudde jeg slapp fortsette. Jeg tenkte kanskje at man såg gjennom fingrene med den siste mila, men neida, den måtte gjøres den og. Jeg setter meg og hviler litt, fordelen nå er at jeg kan bruke så lang tid jeg vil. Jeg er utrolig lykkelig over at jeg slapp å gå til topps på dette tidspunktet, det grusomme fjellet er virkelig svært sett fra cut off.
Andre Borka, som jeg fulgte fra Geilo til litt forbi Dagali var nummer 161 i cut off og første mann som ikke fikk komme opp, jeg håper virkelig han allikevel er fornøyd med å fullføre, men tipper han var bittelitt skuffa på det tidspunktet.  Jeg unner han virkelig den svarte skjorta om han skulle finne på å prøve igjen.

Dead Man Walking
Sitter litt ved 32,5km og drikker litt gult ettellerannet, har ei halv banan i hånden men husker ikke om jeg spiser den. Jeg kler på meg dunjakke, refleksvest og hodelykt, så trasker vi avgårde mot Gaustadblikk, det er 4km inn der, så skal jeg «løpe» ei 3km løype to ganger, så det er 10km igjen til mål, slik at også vi kan skryte av at vi avsluttet med en Marathon.
De første 4km inn til hotellet går greit, nei det går ikke greit, det er et mareritt, men alt er relativt, de første 4km går relativt greit. På hotellet er jeg innom på do, men der skjer der heller ingen ting. Så det er bare å ta fatt på siste 2x3km strafferundene i hyttefeltet. Kroppen er nå så tom så den kan bli, kroppen stenger ned, i selvforsvar, vil ikke mer. Pulsen er 95 i snitt siste 3 timene. Nå husker jeg lite, vet jeg drikker litt Fanta, supporten er veldig stille, jeg sovner mens jeg går, flere ganger, det hjelper faktisk litt. Det ruller en Røde Kors bil ved siden av meg, som en gribb som venter på at gnuen på savannen skal dø. I et våken øyeblikk 2km før mål innser jeg at målgang ikke er målet, men senga er målet, siste etappe ble plutselig enda lengre, jeg orker ikke vente mer og jeg prøver plutselig å løpe litt, men mageknipet skyter til og gir beskjed om hva fart jeg kan ha. Noen meter før målgang får jeg to stjerneskudd, jeg samler siste krefter og løper i mål. Jeg føler ingenting, jeg er jo ikke i seng. Jeg er i mål som siste fullførende på 19:50:23. Røde Kors insisterer på at jeg skal innom i buffeen og spise, jeg er innom, men spiser ikke. Til slutt får jeg lov til å gå på rommet, dusjer faktisk, trur jeg kler av meg selv, før dusjen, men merker jeg ikke har tørket meg når jeg ligger i senga, jeg ligger i senga, JEG LIGGER I SENGA, det går opp for meg at jeg kan sove, trur jeg, for sikkerhets skuld spør jeg Ingvill, ho svarer ja nå kan du sove og jeg sovner.

Målgang
Jeg våkner 08:00, spiser først den kalde tomatsuppa jeg fikk ved målgang som står på nattbordet, så går jeg på do og driter, lykke. Så går jeg i frokostsalen og spiser mer og drikker kaffe. Jeg føler fremdeles lite eller ingenting. Jeg henter Jone og Ingvill, så spiser jeg en gang til med de. Treffer Rune Halvorsen (Isklar) i matsalen, han er i ekstase over at jeg kom i mål, jeg skjønner ikke helt tegningen, føler ingenting. Jeg går ut og oppover mot der skjorta leveres ut. Så kommer det sigende, jeg klarte det, jeg klarte det, jeg blir plutselig lykkelig, for en bragd! Jeg er i mål. Jeg gråter litt for meg selv på parkeringen. Dette må jeg gjøre igjen, bedre enn dette blir det ikke med klærne på, svart skjorte neste gang. Så henter jeg årets hvite skjorte, som jeg bærer stolt, tar bilder og vi soler oss i glansen.

Etterpåklokskapen
I ettertid ser jeg noen innlysende og enkle forbedringspunkter:
– Gi bedre feedback til support, også når det går bra, så veit de at det går bra. Ingvill var oppriktig bekymret i mange timer, flere enn nødvendig, for jeg hadde det greit innimellom men glemte å si det.
– Winforce var lett å svelge, hvorfor i svarte drakk jeg ikke mer av det? Winforce kunne dekket hele energibehovet hele dagen, jeg hadde ikke behøvd å spise noe. Jeg sa det heller ikke til supporten, så de viste ikke at Winforce gikk lett ned.
– Spis mindre, drikk mer, fast føde hjelper ikke mot mageknip, vann gjør.
– Lytt til erfarne fjellfolk, man prøver jo så godt man kan og ta imot råd, men rådene er mange, og delvis sprikende. Etter en sånn dag ser jeg at alle rådene jeg fikk, passet til en eller annen situasjon jeg var oppi. Hør etter når folk som har vært der snakker, ikke hør så mye på de som ikke har vært der.

Siste klisje
Om noen skulle lure, ja dette er det største som har skjedd i livet mitt (sett bort fra viktigere ting som barn, familien etc)  Ny høydare.

Et lite tips på tampen. Lurer du på om du skal våge å melde deg på noe, nødvendigvis ikke så xtremt, men noe litt over ditt nivå, men du trur det kan bli tøft, og du trur du må trene til du er blitt like god som alle de andre først? Da må du følge med nå,  jo dårligere skikket du er til å gjennomføre, jo større er lykkefølelsen og mestringsgleden når du klarer det. Du har èn sjangs til å gjøre det skikkelig dårlig og slite deg til mål, det er første gangen, neste år er du blitt litt bedre. Men husk, det må være realistisk  og sikkert, det er aldri verd å risikere livet for slike tåpeligheter som dette.

Lev livet.