Race Report – The Arctic Triple – Lofoten Triathlon Extreme – 2016

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg har flere ganger tidligere skrevet om fantasktiske opplevelser og magiske øyeblikk, men dette er noe annet, dette er mer enn bare det. Jeg googler «superlativer» og finner følgende utdrag fra definisjonen av superlativ på wikipedia; «– at noe har en egenskap i større grad enn alt annet det sammenlignes med.» Jeg tror vi er dér.

I år hadde vi satt av to dager ekstra så vi kunne reise opp onsdag og hjem mandag, aldri nok tid, men litt bedre enn i fjor da vi kun hadde tre netter. Vi gikk rett på Tjeldbergtind i finværet onsdagen for å inspisere siste del av løypa. Både Ingvill på olympisk+ distansen på fredag og jeg på extreme distansen lørdagen skulle over Tjeldbergtind som siste etappe før mål. Og det ble tatt bilder, og bilder, og bilder….

På torsdagen tester vi svømmearenaen i indre havn, ser Blu ta 13. plass i OL før vi ser tre fantasktiske foredrag av Jørgen Melau, Allan Hovda og Joe Friel. Joe kommer med hemmeligheter om hvordan man svømmer og sykler raskerere, fem små triks som gjør den store forskjellen. Jeg kommer aldri til å røpe hva det var, men det hjelper noe helt utrolig.

Fredag er race day for Ingvill og de andre i Olympic+ distansen. Ingvill føler seg ikke helt trygg på svømmingen og jeg har lovet å følge ho på avstand i en gummibåt jeg skal kjøpe på Europris. Europris har ikke gummibåt. Nille har ikke gummibåt. Lekebutikken har ikke gummibåt. Ingen har gummibåt, de er utsolgt. (koko, hvordan blir man utsolgt for gummibåt i Svolvær?) Jeg kjøper et balkongflagg og løper ned til XXLofoten og får heldigvis lånt meg en kajakk av de, tusen takk. Rett før start kommer jeg meg uti sjøen med kajakk og flagg, tenkte jeg måtte skille meg ut fra løypevaktene som satt i helt like kajakker. Svømmingen går kjempefint og jeg følger etter på litt avstand imens jeg prøver å filme litt uten at telefonen blir våt og heie litt med flagget uten å drive inn i løypa, heldigvis er jeg et naturtalent i kajakking, selv om jeg bare har prøvd en gang før på leirskole i 9. klasse (jeg sa jeg var svært erfaren til de jeg lånte den av).

Ingvill og de andre sykler til Henningsvær imens jeg leverer kayak og løper for å hente sykkel og sykler etter de for å heie når de kommer tilbake. Ingvill sykler som en konge (dronning) på den nytilpassede, nyombygde sykkelen sin, en BROS Ultimate med flatt styre og tempobøyler. Like rask, men lettere håndterbar enn en racer med bøyler. At en triathlet skal ha bukkestyre i non-draft der man aldri spurter er jo bare tull. På tilbakeveien står jeg der med flagget mitt på sykkelen og blir dagens attraksjon for fotografene.

Løpeturen på olympisk+ begynner med ca 6km løping på asfalt og grus før man går over Tjeldbergtind (367moh) og løper noen km på asfalt igjen før mål. 12km totalt. Jeg følger på sykkel så langt jeg tør uten å pungtere før jeg sykler til målområdet og tar imot ho der. Ho smiler fra øre til øre og har hatt en fantastisk tur. Video av målgang ligger nedi her en plass.

Lørdag er det min tur. Lofoten Triathlon Extreme. Starter 06:00 i Svolvær havn og man svømmer rundt Svinøya, altså uti vestfjorden. Det er nok ikke hver dag man kan svømme der, i fjor var det umulig, men de har ei reserveløype i indre havn dersom været ikke tillater å svømme utsiden. I år er det nesten flatt hav, veldig gode svømmeforhold, nesten 15 grader i sjøen. Lav sol gjør navigeringen noe vanskelig men det går greit. Vurderer å lære meg å svømme bryst i stedet for crawl slik at jeg får se mer av utsikten. Svømmer 4500m på 1t20min, nummer 9 ut av vannet.

Jeg hadde planer om å prøve noe nytt, sykle superkontrollert på puls og watt, for å se om løpebeina ville holde lengre og at da totaltiden ville gå ned. Det er jo det som er fasiten i skriften, ikke slite seg ut på sykkel. Jeg begynner syklingen rolig, men pulsbeltet mitt fungerer ikke. Det viser seg også at wattmåleren har mistet kalibreringen sin og viser mye mer enn normalt. Jeg må sykle på følelse, men det går jo det også. Vinner noen plasser og taper noen plasser frem til vi nærmer oss Leknes, der blir jeg tatt igjen av Per Anders og jeg klarer å bite meg fast i han. Det er ikke lov å ligge på hjul, men man kan ligge 10m bak. Å ligge på 10m i stedet for å sykle aleine utgjør en utrolig stor forskjell, jeg biter meg fast, er til og med fremme og drar et ørlite stykke, men Per Anders er mye sterkere enn meg, så det er kortvarig glede for han. Han sykler veldig jevnt så jeg klarer å henge på flere mil, ser at farten øker betraktelig, vi sykler ei mil på 16:00 min, altså 37,5 km/t. Vi tar igjen flere stk frem til Leknes og durer videre, jeg ligger langt over planlagt intensitet men ser at det er verd det, farten er så mye større. I et øyeblikks uoppmerksomhet mister jeg plutselig ryggen hans  og ligger 20-30m bak i slakk oppoverbakke, jeg har ikke sjangs å henge på lengre, sånn plutselig var det over. Jeg fortsetter å holde trykket oppe og har forandret strategien til å sykle for gull, så får heller løpingen bli som den blir, det er ikke gøy å sykle rolig og kontrollert i en konkuranse. Durer videre og suser forbi Tom Arne et stykke etter Stamsund, dette går fint, nærmer meg Gimsøy og merker jeg hater litt, hater alt, det har kostet å ligge bak Per Anders og det var vanskelig å få i seg næring i denne perioden. Jeg hadde gledet meg til å sykle forbi Pøbel sin gassmaske street art på det falleferdige huset på Gimsøy, husker det så godt fra i fjor, viste ikke at det fantes før jeg plutselig var der. Nå skulle jeg ta meg tid til å kikke nøyere på det, og vist det var noen med kamera i nærheten så hadde jeg planer om å få tatt et bilde av meg foran huset, det var ingen fotograf der, like greit, hatet hele huset. På tide å spise. Spiser flere barer og tømmer drikkeflaska imens jeg hater alle golferne på Lofoten link. Gunther suser forbi meg og snart kommer også Tom Arne og Alexander og tar meg igjen. Energinivået tar seg opp igjen og jeg henger meg på, følger de ut til Henningsvær og tilbake og føler ettehvert at jeg kan dra fra. Gir de en sjangs til å henge på fra Rørvikvatnet men derfra sykler jeg alene inn. Er nummer 7 inn i T2 og i noen minutter nummer 5 etter T2.

Løpingen blir som det måte bli, rett på 6 tallet i tempo, men det holder seg ganske stabilt på ca 6m20sec/km, som ikke er bra, men greit nok til meg å være. Taper selvsagt plasser nå, selv med friske bein hadde jeg ikke klart å holde de raskeste løperene bak meg, er fort 10.-11. plass. De første 25km går bra, kjemper litt med meg selv innimellom, har jo lyst å gå, men løper, stolpe til stolpe osv. Så er det fjellet, fatter ikke at det kun er litt over fem hundre meter over havet, det føles som flere tusen, og i hvert fall like høyt som Gaustatoppen. Jeg karrer meg over, tar noen bilder underveis, to facebookoppdateringer blir det også. På vei ned igjen kommer første dame sprettende bak meg, hakk i hel har ho tre andre fjellgeiter, skjønner ikke at man kan løpe så fort nedover fjellsidene. Jeg blir chicked og ikke topp ti uansett så jeg prøver å kose meg så godt jeg kan, ikke misforstå, det er ingen kosetur, men alt er relativt. Kommer ned til grusveien og treffer Ingvill, ho ler av meg, fikk vite senere at jeg såg så full ut. Ho følger meg på sykkel frem til neste fjell, Tjeldbergtind, før jeg går over det. Treffer fotograf Kai-Otto oppi der, der også, han er overalt. Poserer, bilder er viktig, husker jo lite av dette uten bilder, ser du en fotograf må du posere, eller late som du er flink i det du gjør. Klatrer ned igjen på andre siden og løper mot mål. Tar en stilfull målgang med flagg og jubel fra uteresturangene. Ruset på opplevelsen, utsikten og atmosfæren er jeg nesten overasket selv over hvor glad jeg er. Herlig å være såppass oppegående i mål, men allikevel vite at man ga alt, bare litt mer kontrollert enn vanlig. Blu kom jo på 13 plass i OL, jeg tenkte at jeg sku være like god som han, men jeg er jo ikke det, så det ble 18. plass på meg. Var i mål på 14t56min altså 3 min raskere enn i Norseman to uker tidligere. Og etter sigende er Lofoten vel så tidkrevende, men det viser vel bare at jeg har rett når jeg sier jeg er bedre på flat sykling enn i bakker. Gleder meg til neste år, sub14 i fint vær må kunne gå.

Hvor det ble av superlativene? Gidder ikke, ord dekker ikke, dette må oppleves. Bildene og filmene gir deg bittelitt bedre innsyn i denne verden, men du må reise dit, mener det, du må reise dit, delta i en av konkuransene uke 11, 22 eller 33, eller i det minste se på, men du må reise dit…

14067839_10153668473347407_3024438387109431818_o
Henningsvær helt til venstre og Svolvær til høyre, resten av løypa rundt om i midten av bildet.

 

14095823_10153671874972407_4423221368782519839_n
Før start på fredagens olympisk+ distanse, Ingvill spent på kaien

 

14124293_524942304370193_5730017484175305899_o
Ingvill på svømmeetappen. Foto: Kai-Otto Melau

 

13962645_10153672155712407_7042083899534326252_n
Ingvill på vei fra Henningsvær til Svolvær

 

Tempo cockpitn på sykkln til Ingvlll. Fornuften har seiret, gode bremser og enkel giring.
Tempo cockpitn på sykkln til Ingvlll. Fornuften har seiret, gode bremser og enkel giring.

 

14022078_10153672155702407_7534845386582775007_n
Verdens raskeste «hybridsykkel»

 

14063961_10153672155577407_2785324740668461561_n
Selv der man løper på asfalt føler man seg i ett med naturen

 

14079941_10153672155592407_9169751289824679690_n
Hva skal man si?
14047291_524935004370923_6547875272039977870_o
Jeg heier. Foto: Kai-Otto Melau

 

 

14086204_10155080611003998_2888335397461112679_o
«Fiskerkona» skuer utover svømmerne. Foto: Kai-Otto Melau

 

14115031_10155080610853998_2771309837583175611_o
Fiskehjel og svømmere i soloppgang. Foto: Kai-Otto Melau

 

13987441_10155080609333998_321866196712385954_o
På vei inn fra Henningsvær. Foto: Kai-Otto Melau

 

Ganske kult prosjekt av Pøbel street art.
Ganske kult prosjekt av Pøbel, street art.

 

14290018_531224077075349_7979884145773726792_o
Ganske nøyaktig 200km ut i løpet her. Foto: Xabier Ancin Murguzur

 

14021537_10153675060852407_452320715353467596_n
Løper så fort jeg kan, men må jo få stoppe å ta bilde vel? Foto: løypevakten

 

14053787_10155080609363998_8028238293241890061_o
Siste oppoverbakke før siste nedoverbakke før mål. Foto: Kai-Otto Melau

 

14138099_526851300845960_1263766779670632882_o
Det var ikke min ide, lover. Foto: Kai-Otto Melau (hvem sin ide tror dere det var da? Foto: Kai-Otto Melau Foto: Kai-Otto Melau Foto: Kai-Otto Melau)

 

14188320_526851340845956_8836127404613153294_o
Hele løypa er ikke slik, bare nesten. På ca 242km. Svir i lårene kan du tru. Foto: Kai-Otto Melau

 

14064039_10153964505312525_3270363654749489934_n
Så utrolig deilig å komme i mål. Det blir bare kjekkere og kjekkere for hver gang. Foto: Min kjære Ingvill

 

Når du først er i gang kan du se denne en gang til, i liten storm er dette noe av det kuleste jeg har gjort, i hvert fall slik jeg husker det et år etter.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s