Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2014 – The trail of fame, and shame.

Det nærmer seg treseks måneder siden Norseman 2014. Jeg gikk litt i kjelleren, sånn rent sportslig, etter det. Vi reiste rett på ferie, så hjem for å være med på åpningen av iTrain Haugesund, så selge huset og flytte inn i det «nye», så kom jula. Innimellom der ble det aldri noe race report, men her kommer den endelig, basert på hukommelse og fri fantasi.

Norseman er gøy, formoder jeg, siden jeg meldte meg på i år også. For jeg var jo med i fjor, en nær livet opplevelse som du kan lese om her: Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2013 – Last Man Standing

I år skulle alt gå så mye bedre, jeg har trent jevnt og trutt igjennom vinteren, ca 9-10 timer i uken, litt lite, men jeg håpte det var nok. Målet var jo selvsagt svart skjorte, svart som oljegrus, kaffe uten melk, alt annet ville være et nederlag, uten tvil.

Stor heiagjeng og supportcrew
Stor heiagjeng og supportcrew

I år ble det big family, low budget versjonen med overnatting i telt to netter i Eidfjord med 4 barn og 4 voksne. Caravellen ble behørig pimpa etter alle kunstens regler, sykkelen vasket og 12 liter winforce ble blandet. Jeg var klar, klar som et egg, gledet meg stort.

Tre telt og en campingbil måtte til for å huse alle sammen
Tre telt og en campingbil måtte til for å huse alle sammen

Fergeturen ut fjorden er helt spesiell. Nervøsiteten og spenningen er til å ta og føle på. Jeg tenker at når startskuddet endelig går, så er de fleste deltakerene allerede fornøyd med opplevelsene og inntrykkene. Vi kunne bare reist inn igjen til land og tatt en real fest og det hadde allikevel vært en opplevelse for livet. Men, først en liten tur. Jump!

Vi slapp å hoppe i fra brua som det ble spøkt med etter hardangerbrua åpnet og fergen ble lagt ned.
Vi slapp å hoppe i fra brua som det ble spøkt med etter hardangerbrua åpnet og fergen ble lagt ned.

Svømmingen gikk greit, litt overrasket over at selv om jeg svømte 4 min bedre enn i fjor var jeg allikevel 12 plasseringer dårligere. Ut på sykkel etter 1:20:44 på 128 plass. Fatter mistanke om at feltet må være sterkere enn i fjor.

Opp Måbødalen føles ok, prøver å telle hvor mange som sykler forbi meg, men mister fort tellingen. Jeg ser i etterkant at jeg brente for mye krutt, spesiellt før Vøringsfossen, men når det renner syklister forbi hele tiden er det vanskelig å holde igjen. Frem til dyranut er jeg 1t45min i sone tre, pluss sikkert hele svømmingen. Etter Dyranut og til mål er jeg 46 sekunder i sone tre. Lærer aldri.

Iminsgfjellet var lett i år, hah, neida. Kjenner du følelsen av å ha mer lyst til å sage av deg armene enn å være der du er? Du satte i gang noe som du angrer så utrolig mye på, men du kan ikke gi opp? Gå på jobb to timer etter du danset på bordet på teambuildingen? Når yngstemann spyr for niende gang sjette natta på rad? Prøv Imingsfjellet i tåke, regn og motvindskulig i tiende time av Norseman. En av de tingene jeg jobber hardt med å fortrenge.

«Løpingen» blir bare rot. Første mila sier det klukk klukk i magen for hvert skritt. Andre mila er det bare tomt. Sliter med å ta til meg næring mens jeg løper. Bruker 3t20min på de 25km frem til Zombie hill. Så dagens høydare. Ved foten av Zombie Hill girer jeg litt om, får ei flaske winforce og durer avgårde i rask gange. Jeg forserer Zombie hill som dagens 96. beste og er i cut-off akkurat på cut-off tiden, jeg vet at plasseringen er for dårlig, men jeg ville nå tiden for min egen del. Så hadde ikke feltet vært så stort og stekrt som det var hadde jeg fått fortsette til topps, men jeg var plasseringsmessig langt unna. I motsetning til i fjor ble resten (nesten) en parademarsj. Husker i hvert fall den siste mila inne ved Gaustadblikk. Stor stemning med heiarop fra relativt store folkemengder. Gikk i mål med 4 timers forbedring, mens det fremdeles var lyst. Fornøyd med meg selv, men litt skuffa over at alle de andre var så gode i år.

Godt fornøyd med 4 timers forbedring
Godt fornøyd med 4 timers forbedring

På vei tilbake i bil mot cut-off traff vi de som fremdeles hadde flere timer igjen, må innrømme at jeg fikk tårer i øynene når jeg tenkte på hva som ventet de, spesiellt han som kom gående alene med hendene i bukselommene, det såg ut som han var på vei hjem fra en hard kveld på byen, i sniglefart, håper han kom seg til mål.

2014-08-03 11.40.54

Så, to hvite Norseman skjorter, da kan jeg vel si meg fornøyd? Njaa, skulle vel hatt en svart også… Så da blir det Norseman 2015, og ja jeg har fått plass. Følg med, følg med. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert fremover med status på trening, utstyr konkuranser osv, både her og på facebooksiden min.

Race Report – Xterra Open Water Horten – Moss

bilde 2-3
Mamma, Pappa og Karoline i følgebåten Kvakken, og armen min i vannet

Ikke så mye å skrive om en svømmetur egentlig. Start – svømte – mål. Men noe er det jo med disse svømmeturene. Litt mytisk, ganske uoverkommelig og en klassiker i mitt hode. Det blir ofte sagt i en spøk «du kan jo svømme over». Trur det var sånn det startet, lysten til å svømme Horten Moss. Etter Norseman i fjor satte jeg dette som et av målene mine. Planen var å følge litt med og se om noen andre skulle svømme distansen, og hive meg med da. Da det plutselig ble et arrangement var det jo ingeting å lure på, dette skulle jeg være med på. Turen er 10,5 km over oslofjorden, sikkert en av de mest traffikerte skipsledene i Norge.

bilde 1
Til og med Facebook har begynt å lure på hva jeg tenker på

Skulle selvsagt trene mye svømming før den store dagen, men det ble i beste fall som normalt, lite trening og mye prat. Da det nærmet seg dagen var værmelding og vanntemperatur veldig behagelig, så vi slapp å kvi oss for ytre utfordringer. Var veldig usikker på hvor gode de andre var, tenkte jeg kom til å være sist i mål, men jeg viste at minst en av de var bare litt raskere enn meg. Målet og håpet var å komme i land på rett over 3 timer, eller, egentlig ikke, målet var selfølgelig under 3 timer, men jeg trudde ikke det gikk.

bilde 5
Herved fraskriver jeg meg alt.

 

bilde 4
2 gel i hver fot går fint, mistet en da jeg skulle stappe på plass en tom.

For første gang var jeg tidlig ute, fikk god tid til litt småprat, litt offentlig urinering og god tid til å kle meg og varme litt opp i vannet. Ble tid til litt bonding i vannet før start, en litt rar felleskapsfølelse med totalt ukjente personer, alle med samme mål. Planen var å drafte hele veien, men etter 50cm drafting var de vekk. Jeg registrerte at jeg ikke var sist, men alle de foran drog fort ifra.

bilde 3
Flatt hav. borti der ved Kvakken er jeg
Skjermbilde 2014-07-17 kl. 23.05.19
Kult med tracking hele veien, med replayfunksjon. Så fikk jeg også se reprisen

Over til Jeløy, circa 5km, gikk greit 3/4 deler av veien, været var fantastisk, men mye trafikk laget mye bølger. Tenkte å svømme over til drikkestasjonen før jeg stoppet, men det ble litt tyngre enn ventet. Til slutt bare stoppet jeg og tok en gel, samtidig kom Ingvill med drikke. Dette hjalp selvfølgelig, slik er det alltid, jeg venter litt for lenge før jeg inntar næring, venter til de negative tankene kommer. Dette må jeg bli flinkere med, spis og drikk FØR de negative tankene kommer.

Jeg hadde to følgebåter, eller egentlig en følgebåt og en tilskuerbåt, men tilskuerbåten fikk det minst like travelt som de andre med å stoppe småbåter på kollisjonskurs med svømmere. Mamma, Pappa og Karoline (4) i «Kvakken» fulgte meg hele veien og Lena, Joar og Ingvill i en Buster rundtomkring.

Etter gel og drikke ved første neset på Jeløy ble allt så mye bedre, fokus på teknikk og inntak av næring. To gel og mer drikke frem til siste neset, der såg jeg ferjekaien, målet, såg kort ut, men det er 2km igjen. Det ble litt lengre enn jeg tenkte på slutten, burde nok tatt en til gel, men jeg såg jo ferjen hele tiden, trudde jeg var nærmere enn jeg egentlig var, men det var ikke verre enn at det gikk på et vis. I mål på 3 timer og 7 min, sjangler gjennom målportalen på land, mer sliten enn jeg trudde selv. 13. plass av 22 fullførende, veldig fornøyd med det. I mål ble jeg tatt imot av Jone med ei kald «forfriskning».

bilde 2-5
Dette er ikke meg, men ligner sikkert
bilde 1-3
Sliten
bilde 1-2
Forfriskninger etter målgang

Dette anbefales på det sterkeste, bucket list punkt som egentlig ikke er vanskelig å trene seg opp til, men som gir stor mestringsglede. Lær dere å svømme folkens, mye glede i bratt lærekurve. Jeg kunne tross alt ikke svømme for 2 og et halvt år siden, kunne bade, men ikke svømme.

bilde 2-4
Å føde er liksom vondt, prøv Horten Moss dere.
bilde 1-4
Hærlig utsikt til Moss mens jeg pusser tenna på kvelden, God natt.

 

Race Report – Ironman 70.3 Haugesund

Dette er 3dje året jeg er med, ting har forandret seg i mellomtiden, jeg er blitt bedre, arrangementet har blitt større, rutinen tar av og til vekk noe av magien. Ingenting kan toppe første året for min del, men dette var nære på.

Jeg er som regel litt sent ute, alltid vil jeg si, intet unntak denne gang. Ingvill skulle starte 20 min før meg så allt fokus var på hennes forberedelser frem til ho måtte gå til start. Jeg fikk tid til alt som skulle gjøres, men jeg ble aller sist i køen før svømmestart. Det ble mye sikksakk over under frem til første sving, så begynte jeg å ta igjen folk fra tidligere puljer, så det var kaos stort sett hele veien. Svømte på samme tid som i fjor, selv om jeg vet jeg er blitt bedre. 34:33

T1 gikk greit, så bar det ut på sykkel. Det var veldig mange sykler der ute så det ble litt mye ufrivillig drafting, mye ufrivillig bremsing og noen litt sprø forbisyklinger her og der. Jeg merket at det gikk fort fra starten, men ble mer og mer overasket over hvor fort det gikk. Jeg knuste alle rekorder og holdt 36km/t i snitt. For første gang syns jeg faktisk det var gøy under en konkuranse, mens jeg holdt på, vanligvis angrer jeg på at jeg har meldt meg på helt frem til mål, men denne gangen var det faktisk kjempegøy. Jeg var egentlig klar for en runde til når vi kom inn i T2. Jeg liker å tro at det er den nye platehjulet mitt som gjorde susen. 2:30:15

0752_007859

T2 gikk knirkefritt, så var det løp. Løp er min dårligste gren, i tilleg pleier jeg å krasje totalt av næringsmangel. Klok av skade holdt jeg igjen litt i begynnelsen la meg på 5:40 tempo ca. Hadde min raskeste km på den 8. km. Gikk helt greit på første runden, klarte å hoye på publikum flere ganger og svarte til de som ropte navnet mitt. Siste runden ble naturlig nok verre, men jeg klarte å holde oppe farten nesten hele veien. Mattekunskapen synker eksponensiellt med antal timer man har vært ute så jeg trudde en stund på sisterunden at jeg kunne klare sub5, så jeg ga det jeg hadde. Sub5 var jo ikke mulig, men en sterk 1:59 halvmaraton (til meg å være) endte jeg på 5:10:29. Åndsvakt bra! I 2012 hadde jeg 6:40, i 2013 5:45, altså 1.5 timer forbedring på to år, slå den!

0752_022250

Så litt kliss. Jeg er så overveldet og takknemmelig over alle disse folkene som gjør dette til den dagen det blir. Løypevakter over allt, publikum over allt, et enormt apparat. En spesiell takk til de som står aleina og lager kjempeliv, helt utrolig. 3dje året på rad hikster jeg meg forbi Auklandhavn med tårer i øynene, sikkert akkurat passe sukkertom og psykisk ustabil i det området, men allikevel, en fantastisk opplevelse. Fru Fageland og resten av heiagjengen i Skreveien, fantastisk! Og du som hadde sperret av din egen oppkjørsel og stod der med løypevakt-T-sjorte og passet på din egen bil, det gir en enorm trygghetsfølelse for oss som durer forbi å se at ingenting er tilfeldig, tommel opp!

Så, 3 dager i lykkerus, så 3 dager med forberedelser til XTERRA Open Water Horten – Moss. 10km open water swim fra Horten til Moss lørdag 12 juli. Kan vel ikke være noe stress vel? Har jo svømt før.

IMG_2409

 

Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2013 – Last Man Standing

Man er jo gal, som holder på med dette, dette er ikke sunt, dette er langt forbi sunt, men noe må man jo finne på. Dette er mitt første blogginnlegg, og jeg begynner like godt med en ekte Norseman Race Report. Forhistorien kan vi komme tilbake til senere.

Værmeldingen var jo et kapittel for seg, xtremvær over hele løypa. Det slo heldigvis ikke til akkurat slik, men dårlig vær var det, deler av løypa. Et bilde sier mer enn tusen ord:

Værmeldingen var lovende for oss vestlendinger, jeg håpet på motvind og regn, ikke fordi jeg liker det, men fordi jeg tåler det, trudde jeg i hvert fall.

God Morgen
Våknet 01:00 og forsto med en gang at det ikke ble mer soving, like greit å komme seg i frokostsalen så fort som mulig, kaffi og litt havregryn føltes fornuftig. Samboer Ingvill og kompis Jone skulle være support, og vi ønsket hverandre lykke til, trur jeg, husker ikke. Så var det å sjekke inn sykkel og T1 boks og komme seg ombord, jo før jo bedre tenkte jeg.

Bremsesjekk før sykkelen settes i T1
Bremsesjekk før sykkelen settes i T1

Fergen
Hvordan beskriver man det ubeskrivelige uten å bare bruke ord som ubeskrivelig? Det kommer nok mange klisjeer utover i denne rapporten, men sånn må det bare bli. Ubeskrivelig er oppbrukt, men det var sånn det var, surrealistisk, fantasktisk, merkelig stemning. Jeg tar Christoffer i handa minst 4 ganger og ønsker han lykke til, siden han står nærmest.
Og jeg fikk drite, i fred, på et ekte WC, i himmelen… Ja, vi kan ta det med det samme, i sånne løp blir avføring og oppkast like naturlig som på et gamlehjem, det er det man gjør og det er det man snakker om.
Dette er Fergeturen med stor F, blir jeg rik en dag skal jeg kjøpe den fergen og ha den i trofesamlingen min.

Svømming
Det blir tøft for de som sliter med bølger, svømmingen blir uryddig og vanskelig, her gjelder det å holde roen og dure på, puste der man kan puste. Nå er jeg veldig glad for at jeg har lært meg å puste på begge sider. For meg går det greit, kommer inn på 1:20:11 eller 129. plass, dette vet jeg ikke før senere på dagen. T1 går også bra på mindre enn 4 minutter og som en av de få som bevarer verdigheten i skiftesonen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sykling
Det er nå det begynner, føler at alle tar meg igjen på vei opp til Vøringsfossen og det stemmer vel nesten og, men jeg beholder roen og strategien om å ta det rolig i begynnelsen. Jeg har cirka 25. dårligste tid opp til Dyranut, men på vei mot toppen øker vinden og jeg ser at jeg som antatt har fordeler i motvind. Spiser og drikker greit opp til Dyranut, men over vidda blåser det for mye til å slippe styret. I stedet gir jeg jernet og klatrer til 179 før Geilo. I Geilo tar jeg igjen Andre Borka fra United Bakeries, han har vært med på dette før og jeg har tru på at han skal klare det. Jeg henger meg på, han drar fra oppover, men så klarer jeg å ta igjen nedover, jeg spiser og drikker fremdeles ok og jeg er ved godt mot. Ved Vasstulan Høyfjellseter kommer dagens første smell, jeg fryser og pulsen faller til 125 (201 er maks), stopper til slutt og kler på meg. Nå har jeg mistet litt kontrollen på næringsinntaket, men trur vel at det er ok. Syns jeg kan huske jeg hadde en plan om å spise på vei ned til Uvdal, men plutselig var jeg på vei opp til Imingsfjellet, en stigning jeg ikke har krefter til på laveste gir, så jeg må veksle mellom å stå og sitte, aner ikke hva jeg får i meg, trur jeg drikker litt Winforce men er ikke sikker, spiser noen seigmenn som gir rask topp men raskt ny bunn. Må bare komme meg opp til demningen, der flater det ut. Det går en time, med lite næringsopptak, men nå skal alt bli bedre.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mach 3, her går det unna.
Mach 3, her går det unna.
Tunge bakker
Tunge bakker

The false flat
Imingsfjellet er beryktet for sin falske flate fra demningen og opp til høyeste punkt, dette er også noe som bare må oppleves. Det ser ut som det er flatt, det går egentlig oppover, nå var det tåke og jeg var bombesikker på at det gikk nedover. Med kraftig motvind skulle jeg ta igjen mange her, men det var tomt i tanken og jeg sleit. Partiet er 10km og jeg brukte 40min, dette var slutten, jeg innså at slaget var tapt og drømmen om svart skjorte var borte, nå var det ikke gøy lengre, pulsen falt som en stein mens jeg kjempet meg videre i motvinden, jeg brast i gråt flere ganger og forbannet fjellet som aldri tok slutt, jeg såg jo heller ingenting i tåka. Omsider ser jeg at farten øker på GPSen og jeg vet jeg er på vei ned. Når jeg kommer ut av tåka har jeg et klartenkt øyeblikk og innser at spising må prioriteres høyest av alt. Tessungdalen er ikke stedet for picnick, asfalten er grusom, og det går fort, men jeg får i meg en Troika, en gel og drikker litt Winforce.

Hvor blir han av, ser du noe?

Imingen, bloody Imingen

T2
Her er hele familien samlet for å heie på meg, lettere sjokkskadet etter å ha sett 192 klesbytter med varierende blyghet.
Jeg får beskjed om å sette meg ned og spise litt, av alle ting tar jeg ei rosinbolle, ikke sikker på om det var lurt. Jeg får òg en halvliter Winforce. Jeg er innom på do, men det skjer ingenting der. Jeg tar med meg bollen og flasken og begynner og gå, mot Rjukan.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skal jeg helt bort der, og litt til? Nå?
Hele familien fra Horten kom for å se forfallet.
Hele familien fra Horten kom for å se forfallet.

«Løpingen»
Jeg får i meg hele rosinbollen og Winforce flasken, jeg begynner å løpe. Beina kjennes grei ut, så dette kan jo bli bra, men jeg kjenner murring i magen. Magen blir verre og verre etter hvert, det blir vondt å spise, det blir vondt å løpe. Jeg går over til cola og får i meg en halv liter, drikker mens jeg går, løper til smertene tar overhånd, går litt til. Ved Miland blir jeg plutselig veldig lei meg og skamfull, jeg tenker på alle jeg skuffer, familien, venner, Isklar. Jeg er en flopp. At jeg kunne være så dum, å tro at jeg hadde noe her å gjøre. Jeg gråter hver gang jeg ser jeg er alene, blir ferska et par ganger av lokalbefolkningen, men klarer å holde sutringen skult for support og familie som følger med bil. Jeg vet at depresjonen skyltes i hovedsak saltmangel og spør etter Pringles, spiser noen flak, men det smaker helt grusomt, tenker at jeg vil heller være lei meg enn å spise Pringles. Jeg løper faktisk mesteparten av de 25 første flate km, sent men allikevel et slags løpesteg 70-80% av veien.

Løpe litt for kamera
Løpe litt for kamera

Zombie Hill
I bunnen fikk jeg vann og salttablett, det gikk ikke lang tid før humøret steg litt, målet nå var jo den hvite skjorta og vi visste at cut-off på 17:30 ved 32,5km skulle gå greit. Vi trasket oppover med ok humør, men med mageknip og lite næringsinntak. Jeg hadde innsett at fordøyelsen mer eller mindre var stoppet opp og det ville ikke hjelpe å spise noe mer, magen var full, at jeg burde drukket mer er en annen sak, men uansett var det så vondt i magen at jeg takket høflig nei til alt som ble tilbudt. Neste delmål var å komme seg til 32,5 og sette seg ned litt der og se om det hjalp. Pulsen var nå rundt 105.

Stooor stemning opp Zombie Hill, en stund.
Stooor stemning opp Zombie Hill, en stund.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Slutten av Zombie Hill

Cut off 32,5km
Jeg visste selvsagt at vi ikke nådde svart rute, men det var uansett godt å komme dertil, og jubelen var så stor at jeg nesten trudde jeg slapp fortsette. Jeg tenkte kanskje at man såg gjennom fingrene med den siste mila, men neida, den måtte gjøres den og. Jeg setter meg og hviler litt, fordelen nå er at jeg kan bruke så lang tid jeg vil. Jeg er utrolig lykkelig over at jeg slapp å gå til topps på dette tidspunktet, det grusomme fjellet er virkelig svært sett fra cut off.
Andre Borka, som jeg fulgte fra Geilo til litt forbi Dagali var nummer 161 i cut off og første mann som ikke fikk komme opp, jeg håper virkelig han allikevel er fornøyd med å fullføre, men tipper han var bittelitt skuffa på det tidspunktet.  Jeg unner han virkelig den svarte skjorta om han skulle finne på å prøve igjen.

Magnus: - Kalle, du er faen meg sjuk!  Kalle: - Nei det er ikke jeg som er sjuk, der er dere som holder på med dette!
Magnus: – Kalle, du er faen meg sjuk!
Kalle: – Nei det er ikke jeg som er sjuk, det er dere som holder på med dette!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg sa til Mads, sjefen min, at jeg dessverre ikke fikk vist frem DeepOcean jakka, men bildene viser at jeg går mesteparten av Zombie Hill med den på.

Dead Man Walking
Sitter litt ved 32,5km og drikker litt gult ettellerannet, har ei halv banan i hånden men husker ikke om jeg spiser den. Jeg kler på meg dunjakke, refleksvest og hodelykt, så trasker vi avgårde mot Gaustadblikk, det er 4km inn der, så skal jeg «løpe» ei 3km løype to ganger, så det er 10km igjen til mål, slik at også vi kan skryte av at vi avsluttet med en Marathon.
De første 4km inn til hotellet går greit, nei det går ikke greit, det er et mareritt, men alt er relativt, de første 4km går relativt greit. På hotellet er jeg innom på do, men der skjer der heller ingen ting. Så det er bare å ta fatt på siste 2x3km strafferundene i hyttefeltet. Kroppen er nå så tom så den kan bli, kroppen stenger ned, i selvforsvar, vil ikke mer. Pulsen er 95 i snitt siste 3 timene. Nå husker jeg lite, vet jeg drikker litt Fanta, supporten er veldig stille, jeg sovner mens jeg går, flere ganger, det hjelper faktisk litt. Det ruller en Røde Kors bil ved siden av meg, som en gribb som venter på at gnuen på savannen skal dø. I et våken øyeblikk 2km før mål innser jeg at målgang ikke er målet, men senga er målet, siste etappe ble plutselig enda lengre, jeg orker ikke vente mer og jeg prøver plutselig å løpe litt, men mageknipet skyter til og gir beskjed om hva fart jeg kan ha. Noen meter før målgang får jeg to stjerneskudd, jeg samler siste krefter og løper i mål. Jeg føler ingenting, jeg er jo ikke i seng. Jeg er i mål som siste fullførende på 19:50:23. Røde Kors insisterer på at jeg skal innom i buffeen og spise, jeg er innom, men spiser ikke. Til slutt får jeg lov til å gå på rommet, dusjer faktisk, trur jeg kler av meg selv, før dusjen, men merker jeg ikke har tørket meg når jeg ligger i senga, jeg ligger i senga, JEG LIGGER I SENGA, det går opp for meg at jeg kan sove, trur jeg, for sikkerhets skuld spør jeg Ingvill, ho svarer ja nå kan du sove og jeg sovner.

1098035_10153115491010014_873432609_n
I cut off med 10km igjen, «herfra og inn» er et av mine mantraer, husker jeg tenkte på det før en gjeng xtreme mygg kom og saug blod av meg. Jeg flirte litt oppgitt inni meg og tenkte – ka faen e vitsen, ingen næring å hente her, dumme mygg.
Sånn sr det ut når kroppen er tom for næring og man gir allt man har. Ikke over terskel et eneste sekund. Dette er siste mila.
Sånn ser det ut når kroppen er tom for næring og man gir alt man har. Ikke over terskel et eneste sekund, haha. Dette er siste mila.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå tar det helt av her, i vill fart mot mål.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg ble oppriktig bekymra for at stjerneskuddene skulle lage gressbrann, crewdama i mål sa jeg ikke trengte tenke på det
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En liten L til de som ikke hadde tru på meg, men jeg klarer ikke rette ut fingrene. Løyen nå.

Målgang
Jeg våkner 08:00, spiser først den kalde tomatsuppa jeg fikk ved målgang som står på nattbordet, så går jeg på do og driter, lykke. Så går jeg i frokostsalen og spiser mer og drikker kaffe. Jeg føler fremdeles lite eller ingenting. Jeg henter Jone og Ingvill, så spiser jeg en gang til med de. Treffer Rune Halvorsen (Isklar) i matsalen, han er i ekstase over at jeg kom i mål, jeg skjønner ikke helt tegningen, føler ingenting. Jeg går ut og oppover mot der skjorta leveres ut. Så kommer det sigende, jeg klarte det, jeg klarte det, jeg blir plutselig lykkelig, for en bragd! Jeg er i mål. Jeg gråter litt for meg selv på parkeringen. Dette må jeg gjøre igjen, bedre enn dette blir det ikke med klærne på, svart skjorte neste gang. Så henter jeg årets hvite skjorte, som jeg bærer stolt, tar bilder og vi soler oss i glansen.

Dream Team, Ingvill, Magnus og Jone
Dream Team, Ingvill, Magnus og Jone. Jeg bestemte meg for at jeg vil ha både den svarte og den hvite skjorten, og da er det jo lurt å ta den hvite først.

Etterpåklokskapen
I ettertid ser jeg noen innlysende og enkle forbedringspunkter:
– Gi bedre feedback til support, også når det går bra, så veit de at det går bra. Ingvill var oppriktig bekymret i mange timer, flere enn nødvendig, for jeg hadde det greit innimellom men glemte å si det.
– Winforce var lett å svelge, hvorfor i svarte drakk jeg ikke mer av det? Winforce kunne dekket hele energibehovet hele dagen, jeg hadde ikke behøvd å spise noe. Jeg sa det heller ikke til supporten, så de viste ikke at Winforce gikk lett ned.
– Spis mindre, drikk mer, fast føde hjelper ikke mot mageknip, vann gjør.
– Lytt til erfarne fjellfolk, man prøver jo så godt man kan og ta imot råd, men rådene er mange, og delvis sprikende. Etter en sånn dag ser jeg at alle rådene jeg fikk, passet til en eller annen situasjon jeg var oppi. Hør etter når folk som har vært der snakker, ikke hør så mye på de som ikke har vært der.

Siste klisje
Om noen skulle lure, ja dette er det største som har skjedd i livet mitt (sett bort fra viktigere ting som barn, familien etc)  Ny høydare.

Et lite tips på tampen. Lurer du på om du skal våge å melde deg på noe, nødvendigvis ikke så xtremt, men noe litt over ditt nivå, men du trur det kan bli tøft, og du trur du må trene til du er blitt like god som alle de andre først? Da må du følge med nå,  jo dårligere skikket du er til å gjennomføre, jo større er lykkefølelsen og mestringsgleden når du klarer det. Du har èn sjangs til å gjøre det skikkelig dårlig og slite deg til mål, det er første gangen, neste år er du blitt litt bedre. Men husk, det må være realistisk  og sikkert, det er aldri verd å risikere livet for slike tåpeligheter som dette.

Lev livet.