Jeg trenger ikke skrive så mye denne gangen. Filmen under beskriver egentlig det meste, men jeg kan ta bakgrunnen og ikke minst moralen her.

Jeg er med på en konkuranse på jobb, man logger alle treningene så kan man som lag vinne flotte t-sjorter og lignende, om å gjør å trene mye egentlig. En kollega hadde klart å logge 13,8km svømming, jeg tvilte på det og spurte. – Nei så god er jeg ikke, svarte han, han hadde logget feil. Jeg tenkte jo selvsagt at det skal jaffal jeg klare, så var det gjort, kunne ikke la være heller da.

Men hvorfor gjøre noe slikt? Kult, anerkjennelse, heder og ære er en del av det, men en større del er sin egen grensesprengning. Nå svømte jeg Horten-Moss i fjor som er 10500m, så dette ble ikke noe kvantesprang for meg, men før det var 1500m, 1900, og ikke minst 3800m kjempelangt. Mye av fokuset før en triathlonkonkuranse gikk på hvor langt jeg skulle svømme, gruet meg mye til de «lange» distansene. Nå er 3800m walk in the park, det er bare å gjøre det. Jeg kommer ikke til å grue meg for noe svømmetur mindre en 20km etter dette i alle fall. Terje er allerede klar for open water halvmaraton.

Så enjoy the movie 🙂