Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2016 – Never give up

Okei okei okei, det var ikke lett, ikke i det hele tatt. Kan strekke meg til å si lettere enn første årene, men fremdeles så langt fra lett som man kan komme. Det er verdens hardeste triathlon og det skal ikke være lett.

Det handler om å ikke gi opp, jeg suger i å ikke gi opp. Jeg har vært med tre ganger før og har tre hvite skjorter i skapet. (Her kan du lese om 2013, 2014 og 2015. Hvis du har god tid bør du gjøre det før du leser videre.) I ren uvitenhet har jeg trudd alle tre årene at jeg kunne ta den svarte skjorten. Dette er fjerde året på rad jeg er med, ja på rad, i utgangspunktet er det ca 10% sjangs hvert år å få plass, så her snakker vi 1/10000. Første året ble jeg valgt ut til å være med i Team Isklar (ikke Team Isklar Elite altså) der jeg skulle representere sofasliterne og eksrøykerne. År 2 og 3 vant jeg på loddtrekning. I år gjorde jeg ikke det, men ga ikke opp. Intersport hadde en lik og del greie med 3 (7) plasser som jeg var med på, men trakk meg med flau smak i munnen etter å ha overbeskattet vennskapet i nettverket mitt. I mellomtiden hadde Norseman en designkonkuranse der man kunne vinne en plass og der slo jeg til med mine særdeles kreative egenskaper (designet ble ikke brukt), men jeg fikk plass, aldri gi opp, skal man være med på Norseman må man ha plass først.

De siste ukene og kanskje måneder har jeg blitt litt apatisk til hele Norseman, jeg tenker nå at det kanskje var underbevistheten som drev proaktiv skadebegrensing dersom skuffelsen skulle bli et faktum, jeg var faktisk for første gang forberedt på at det kunne bli hvit, eller ingen skjorte, og at noe bedre var bonus. Analytisk viste jeg at jeg var god nok, i hvert fall mye bedre enn før, men jeg våget ikke helt å tro på det, selv om jeg svarte klart ja hver gang noen spurte om jeg gikk for svart. Heldigvis gikk ikke apatien ut over treningen og jeg har trent jevnt og  vært tolmodig. Jeg har blitt veldig flink til å skvise inn økter i hverdagen, løpe eller sykle til jobb, bruker nesten ikke bil, mye rolig men korte turer, ca 360 timer hittil i år, pluss en halvgod treningshøst i fjor. 100 turer til steinsfjellet har det blitt. Også familiesydenturen ble ganske bra treningsmessig med morgenjogg hver morgen, noen intervalløkter innimellom, 2600m svømming i et badeland, en litt mislykka strikksvømmetur i jaccuzi, en lang joggetur og en sykkeltur på billigsykkel med bøyde pedaler på grus, utrolig hva man kan få tid til.

Jeg fikk det travelt med siste forberedelsene hjemme i dagene før avreise, men ble til slutt klar til å reise innover torsdagen. Pakker lettere enn noensinne med «kun» to reservehjul, deler og verktøy, klærne jeg har tenkt å bruke pluss et halvt sett ekstra, 2 par sykkelsko og 4 par løpesko, gels og pulver til flere dager, men det tar jo ikke så stor plass. Vik Pensjonat er målet, budde der i fjor også, veldig fornøyd. På vei innover kommer endelig sitringen i kroppen og jeg begynner virkelig å glede meg.

Fredagen i Eidfjor er helt spesiell, morgensvøm med påfølgende kaffi og kaker fra United Bakeries. De kule isblokkene med isklarflasker, tar ei hver gang vi går forbi, alle kommer hjem med masse halvdrukne isklarflasker i bilen. Pakker ut og inn, klistrer merker på bil, pumper luft i hjul, småspiser hele dagen. Har såvidt tid til å gløtte litt på Eidfjord Minitri, de fikk det tøft på utsiden av cruiseskipet i store bølger. Klarer å samle nærmeste familie og support til felles middag. Karin og Mari skal se svømmingen og følge resten av dagen med Bestemor og Bestefar i bobil, de får grei beskjed om å vente i Eidfjord til køen er forbi. Så er det siste sjekk før jeg legger meg, kler på meg alt jeg skal sykle med og kler det av meg igjen oppi skiftekassen. Sover elendig dårlig fra 23:00 til 03:00.

Innsjekk, sykkelsjekk, klargjøring av T1, fergeturen og alt det der. Man går og ser seg tilbake, om man kan suge litt ekstra ut av atmosfæren, eller skal man bevege seg videre. Har ikke lyst at øyeblikket skal gå over. Ny ferge, trangt inne, så jeg legger meg og slapper av ved trossene. Jeg må innrømme at jeg er svært mye roligere i år, slapper av og spiser frokost, nå det er dags går jeg helt frem og stiller meg først, litt overaskende at ingen står der allerede. Trur jeg er først uti og svømmer til start.

Svømmingen er rufsete og blir bare værre inn mot T1, store bølger med og vistnok motstrøm. Jeg må konsentrere meg om å tenke på at de andre har det sikkert værre enn meg, for jeg tåler dette relativt bra. Det går seint, mange bomtak og avbrutte innpust. Siste 800m er det kun mulig å puste på høyre side, svømmer ikke like beint da og må korrigere kursen oftere. Kommer i land og er skuffet over tiden på 1:20, men aner ikke hva plass jeg er på. Kler på meg bib shorts, jersey, løse ben, vintersko (høye noeprensko), vinterjakke, refleksvest, hansker og verdens kuleste hjelm. Bortsett fra at hanskene var dårlig og at skoene samlet vann opp til leggene så var bekledningen perfekt. Varm nok og ganske aero.

Jeg hadde en masterplan og en underplan. Masterplanen min for dagen besto egentlig bare av et punkt, jeg skulle ha kontroll på hva jeg gjorde hele tiden, skulle jeg forandre noe, eller improvisere utoverdagen så skulle jeg allikevel ha kontrol på konsekvensene. Spurte meg selv mange ganger, -har jeg kontroll? -ja det har jeg. Underplanen var litt mer komplisert, men ikke mye, spise minst 60g karbo i timen, 15g hvert kvarter, høyere fokus mot slutten. Sykle 200w i bakkene, justere dersom pulsen ikke ligger i sone 2, wattmåleren min er ikke kalibrert så 200w er ikke 200w, samme gjelder hr sonene, høy sone 2 er nok egentlig sone 3, men jeg har ikke våget å forandre på instillingene før Norseman. For min referanse gir tallene mye mening slik det er. På løpingen skulle jeg holde igjen litt første mila og se hvordan det gikk.

Jeg sykler måbudalen særdeles kontrollert, legger meg rett under 200w og ser det stemmer med sone 2 puls, de kommer bakfra som vanlig og renner forbi oppover, men ikke så mange som vanlig. Vet ikke helt hva jeg skal tro, jeg svømte jo på en dårlig tid, jeg syns det avtar mye på hvor mange det kommer bakfra, er det ikke flere der bak? Hvor er jeg i feltet? Registrerer at jeg blir tatt igjen av noen av kanonene i feltet, men det har skjedd hvert år, at jeg svømmer bedre enn enkelte i eliten. Jeg vet ikke hva jeg skal tru, tenker at hvis jeg er 175 eller bedre på dyranut så kan det gå. Dyrenut har alltid vært min dårligste plassering, klatrer alltid noen plasser etter Dyranut, på en annen side så går det jo enda fortere foran i feltet så jeg er veldig usikker. Jeg teller de som kommer bakfra og på Maurset får jeg dagens første sekundering av barndomsveninne Silja og mannen Marius som har kommet for å heie. Jeg var nummer 91 ut på sykkel i T1 og har tapt ca 30 plasser etter det, jeg er på 120 plass og det er ikke langt igjen til Dyranut. Jeg holder maska i noen sekunder, så bryter jeg fullstendig sammen, 4 år med følelser kulminerer i dette øyeblikket, endelig blir det en reell kamp om den sorte trøya, dette skal jeg klare. Jeg får bekreftet plasseringen på dyranut, der ligger jeg som 133. Over hele vidda ligger det syklister overalt, oppå presenninger, under presenninger, inni biler, trudde det var juks, men support hadde fått SMS om at i år var det lov å skifte inni biler, folk hadde ikke kledd seg godt nok, det hadde jeg. Jeg skifter litt fokus fra jakting på hen foran til skadebegrensing, kjører jevnt og sikkert, tar ingen sjangser. Følger nøye med på asfaltdekket og tar det rolig i svingene, sykler allikevel fort. Tar igjen 20 fra dyranut til T2. Høsten er kommer til hardangervidda og det sprutregner, med innslag av små isbiter i regnet, det svir i fjeset kan jeg love. Er ikke særlig kald, men fryser på fingrene, sliter med å plukke frem gel og drikkeflakse, men det går, har heldigvis gel på småflasker som slipper å åpnes. Tar i mot to bananer, mest for å slippe å fikle med noe annet, banan kan spises med boksehansker på så det er bankers på en kald dag. Imingfjellet i kraftig medvind blir en rørende opplevelse, tenker tilbake på første året der jeg hadde motvind og tåke og knakk helt sammen. Tessungdalen er aldeles galskap, i hvert fall øverst, vaskebrettasfalt og hårnålsvinger der man skal bremse fra 80km/t til 10km/t på verdens dårligste asfaltdekke, resten av dalen er mye bra og raskt dekke, men med innslag av pot holes og telehiv, hele tiden på alerten. Kommer inn i T2 på ca 8:40 og gløtter bort på utløpet og ser at plass nummer 107 er på vei ut. Bytter på overkroppen og sokker og sko, velger ikke favorittskoene, tar heller noen jeg tror er bedre i regn, favorittskoene pumper vann inn igjennom to hull under solen på våt vei. Løper ut som nummer 113.

Vet at nå skal jeg bli tatt igjen av endel gode løpere, men de er ikke så mange som tidligere år, finner ut at det er ca 7 stk i timen og jeg skal løpe i ca 2t30min før zombie hill, tåler jo å tape 15-20 plasser så jeg løper i mitt tempo. Første mila går fint, prøver meg på kun isogel, men finner ut at jeg må ha winforce også, tar en gel hver 3km og sutter på winforce hele veien. Ikke fornøyd med skoene, disse kaster vann opp foran, så jeg ble jo våt uansett, så da bytter jeg til favorittskoene. Fra 15 til 25 blir det tungt, må sakke litt på farten, men ser meg bakover og innser at jeg godt kan løpe saktere, selv om jeg ikke har lyst, reduserer tempo til ca 6:20 og løper resten inn til zombie hill. I bunn er jeg på plass 127. Forserer zombie hill sånn halveis bra, tar igjen 6 stykker, men mister litt driven mot slutten, får blemmer under tåballene etter 12t med våte sko. Tar meg tid til å hilse på Karl Magnus Mangerud i «mindesvingen» som han kalte det 🙂 Hører cutoff og heiaropene. Løper (går) jublende over cutoff timing matte, -oj det var dagens gladeste, hørte jeg fra crew. Diller litt, tar noen bilder og mottar utallige klemmer og håndtrykk, forlater den etterhvert så store heiagjengen, den ble større og større utover dagen, og fortsetter oppover i lag med Bjørn Helge, han med sekk på mage og rygg, jeg trenger ikke ta den på før Stavsro (37,5km). Ingvill og Karin (11) tar bussen inn for å komme opp før oss. Torill gikk for sjekke inn i hytta og steike pizza. Vi løper faktisk litt av strekket inn til Stavsro.

Bag check går sånn halvveis, han spør hva jeg har i sekken, husker jeg har dunjakke og 3 gels, husker ikke at jeg har mobil, penger, lykt, drikke, vindjakke, lue, hansker, varmefolie. Men jeg får jo selgsagt fortsette, er relativt oppegående. Drikker litt saft og spiser en bolle, så tar vi fatt på fjellet. Turistene har tydeligvis fått med seg hva som pågår, for aldri har jeg fått så mange gratulasjoner på en fjelltur, alle heiet og gratulerte. Treffer også mange supporter på vei ned etter de har hatt sin målgang. En veldig sterk opplevelse å gå oppover der, parademarsj, rask sådan. Vi tar igjen Ingvill og Karin rett før toppen, avpasser farten slik at en franskmann foran skulle få gå alene over mål, så går vi tre hånd i hånd over mål, imens jeg roper – dette er så lett!

Så blir alt litt kaotisk, umiddelbart etter målgang stikkes kameraer og microfoner helt opp i fjeset mitt, så plutselig må jeg ta bilde ved den store klokka før den bikker 15t, så nye intervju, på engelsk, jeg svarer bare tull, så får jeg sette meg ned på kne og ha et lite sammenbrudd i armene på Ingvill, så må jeg flytte meg og spise suppe, ikke stå i veien for neste målgang, drikke litt saft, koko, husker ikke mye av det, men jeg var veldig glad, det vet jeg. Så gikk vi inn i turisthytta og kjøpte vafler. Lander litt der inne før Karin og jeg går for å ta banen ned igjen, Ingvill og Bjørn Helge går ned.

Det èr ingen skam å hente en hvit skjorte, men det er mye mye kjekkere å hente en svart. Jeg er en av de gladeste og det er det mange som har fått med seg, gratulasjoner og håndtrykk i øst og vest, og når jeg stiller meg opp med tre hvite skjorter og den svarte for fotografering mottar jeg stående applaus fra alle som var der (det var ingen plass å sitte, derfor stående applaus). Lars Petter kommer bort til meg og gratulerer meg, han gratulerer meg, jeg sier -takk (pause) -ja, i lige måde, gratulerer. (det var jo han som vant).

Det har vært en lang reise, og det har handlet om å ikke gi opp, at jeg klarte det til slutt er vel et under, bare det å få plass, men jeg har tenkt at jeg skal iallefall gjør det jeg kan for at jeg skal få den svarte skjorten, så får det utenforstående gjøre sitt, og det holdt. Uten å vite noe om det så tenker jeg at årets vinner i herreklassen, Lars Petter Stormo, må jo hatt flere gode muligheter til å gi opp underveis han også, han vant i 2007, 9 år siden, og så vinner han igjen nå, med løyperekord, det er jo bare helt sinnsykt. Jeg tipper han er kjempedårlig på å gi opp. Alle som er med i Norseman er dårlig på å gi opp. Kudos til alle de som suger i å gi opp.

Sees neste år 😉

Nå er det off to Lofoten. Sånn gikk det i fjor.

 

Det blåser godt opp på fredags kveld for å lage litt bølger til oss. Ingvill, Torill og Bjørn Helge er support, mens Karin og Mari heier i lag med Bestefar og Bestemor

 

Karin sender snap rett før start
Mari tester hjelmen, den er godkjent
Veldig fornøyd med sykkeloppsettet i år. Giant TCR 2013 med tempo cokpit, 11/34 XT kasset, medium cage bakskifter, 52/36 powertap chainrings. Zipp 900 og 808 med Veloflex Roubaix 25mm. Lett å sykle oppover og superrask nedover. Nei, plata er ikke tung, mindre enn 1 kg og det er ikke stress å sykle med plate i vind, to myter som ikke dør.
img_3962
Heiagjengen på plass 06:00

 

IMG_0552[1]
Mye klær som skal på.
Vet ikke hva temaet er her, men sikkert dagsaktuellt. foto: Alexander Snare

 

Beste heiagjengen, det sa konkurentene også. Her blir to ukjente jenter på Kikut integrert i gjengen, før de ble plutselig forlatt igjen med papirflagget sitt.
IMG_0566[1]
Passerer ut av T2 som nummer 113
Passerer 15km med godt mot
Hærlig utsikt oppover

IMG_0570[1]
Ser værre ut enn jeg er
IMG_0576[1]
Fremdeles bra driv i zombie hill. Hører samme sangen opp igjen og opp igjen ca 16-17 ganger, Rammstein Spieluhr, rask gange takt, prøv selv.
IMG_0578[1]
Legesjekk og småprat
IMG_0596[1]
Mamma, Pappa, Mari og niese Karoline er fornøyd i cutoff
 

Veldi happy i bag check på 37,5km
Treffer man Fotograf Kai-Otto Melau må man bare posere og smile
Over målstreken med Karin (11) og Ingvill
I mål på 14:59:16, men klokka stopper jo ikke, men fikk tatt sub15 bilde, såvidt.
IMG_0605[1]
Tilbake i hytta før det ble mørkt
Får skjorta utlevert av rosaskjorten Jonny Hisdal, en legende innen medisinfaget selvpining

 

Ganske glad
IMG_0619[1]
Enda gladere
IMG_0613[1]
Heiagjengen ble bare større og større, her ca halvparten

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer om “Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2016 – Never give up

  1. Heisann!

    Svært imponerende blogg, og gratulerer med god innsats! Jeg lurte på om du kunne tenke deg et samarbeid med oss i FlashScore.nu? Vi er en resultat- og statistikkside som dekker over 30 idretter, og er generelt lidenskapelig interessert i alt som har med idrett å gjøre! Om det høres interessant ut, ta kontakt med meg på support@flashscore.nu, så tar vi det derfra 🙂

    Mvh
    Sveinung Karlsen
    FlashScore.nu

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s