Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2016 – Never give up

Okei okei okei, det var ikke lett, ikke i det hele tatt. Kan strekke meg til å si lettere enn første årene, men fremdeles så langt fra lett som man kan komme. Det er verdens hardeste triathlon og det skal ikke være lett.

Det handler om å ikke gi opp, jeg suger i å ikke gi opp. Jeg har vært med tre ganger før og har tre hvite skjorter i skapet. (Her kan du lese om 2013, 2014 og 2015. Hvis du har god tid bør du gjøre det før du leser videre.) I ren uvitenhet har jeg trudd alle tre årene at jeg kunne ta den svarte skjorten. Dette er fjerde året på rad jeg er med, ja på rad, i utgangspunktet er det ca 10% sjangs hvert år å få plass, så her snakker vi 1/10000. Første året ble jeg valgt ut til å være med i Team Isklar (ikke Team Isklar Elite altså) der jeg skulle representere sofasliterne og eksrøykerne. År 2 og 3 vant jeg på loddtrekning. I år gjorde jeg ikke det, men ga ikke opp. Intersport hadde en lik og del greie med 3 (7) plasser som jeg var med på, men trakk meg med flau smak i munnen etter å ha overbeskattet vennskapet i nettverket mitt. I mellomtiden hadde Norseman en designkonkuranse der man kunne vinne en plass og der slo jeg til med mine særdeles kreative egenskaper (designet ble ikke brukt), men jeg fikk plass, aldri gi opp, skal man være med på Norseman må man ha plass først.

De siste ukene og kanskje måneder har jeg blitt litt apatisk til hele Norseman, jeg tenker nå at det kanskje var underbevistheten som drev proaktiv skadebegrensing dersom skuffelsen skulle bli et faktum, jeg var faktisk for første gang forberedt på at det kunne bli hvit, eller ingen skjorte, og at noe bedre var bonus. Analytisk viste jeg at jeg var god nok, i hvert fall mye bedre enn før, men jeg våget ikke helt å tro på det, selv om jeg svarte klart ja hver gang noen spurte om jeg gikk for svart. Heldigvis gikk ikke apatien ut over treningen og jeg har trent jevnt og  vært tolmodig. Jeg har blitt veldig flink til å skvise inn økter i hverdagen, løpe eller sykle til jobb, bruker nesten ikke bil, mye rolig men korte turer, ca 360 timer hittil i år, pluss en halvgod treningshøst i fjor. 100 turer til steinsfjellet har det blitt. Også familiesydenturen ble ganske bra treningsmessig med morgenjogg hver morgen, noen intervalløkter innimellom, 2600m svømming i et badeland, en litt mislykka strikksvømmetur i jaccuzi, en lang joggetur og en sykkeltur på billigsykkel med bøyde pedaler på grus, utrolig hva man kan få tid til.

Jeg fikk det travelt med siste forberedelsene hjemme i dagene før avreise, men ble til slutt klar til å reise innover torsdagen. Pakker lettere enn noensinne med «kun» to reservehjul, deler og verktøy, klærne jeg har tenkt å bruke pluss et halvt sett ekstra, 2 par sykkelsko og 4 par løpesko, gels og pulver til flere dager, men det tar jo ikke så stor plass. Vik Pensjonat er målet, budde der i fjor også, veldig fornøyd. På vei innover kommer endelig sitringen i kroppen og jeg begynner virkelig å glede meg.

Fredagen i Eidfjor er helt spesiell, morgensvøm med påfølgende kaffi og kaker fra United Bakeries. De kule isblokkene med isklarflasker, tar ei hver gang vi går forbi, alle kommer hjem med masse halvdrukne isklarflasker i bilen. Pakker ut og inn, klistrer merker på bil, pumper luft i hjul, småspiser hele dagen. Har såvidt tid til å gløtte litt på Eidfjord Minitri, de fikk det tøft på utsiden av cruiseskipet i store bølger. Klarer å samle nærmeste familie og support til felles middag. Karin og Mari skal se svømmingen og følge resten av dagen med Bestemor og Bestefar i bobil, de får grei beskjed om å vente i Eidfjord til køen er forbi. Så er det siste sjekk før jeg legger meg, kler på meg alt jeg skal sykle med og kler det av meg igjen oppi skiftekassen. Sover elendig dårlig fra 23:00 til 03:00.

Innsjekk, sykkelsjekk, klargjøring av T1, fergeturen og alt det der. Man går og ser seg tilbake, om man kan suge litt ekstra ut av atmosfæren, eller skal man bevege seg videre. Har ikke lyst at øyeblikket skal gå over. Ny ferge, trangt inne, så jeg legger meg og slapper av ved trossene. Jeg må innrømme at jeg er svært mye roligere i år, slapper av og spiser frokost, nå det er dags går jeg helt frem og stiller meg først, litt overaskende at ingen står der allerede. Trur jeg er først uti og svømmer til start.

Svømmingen er rufsete og blir bare værre inn mot T1, store bølger med og vistnok motstrøm. Jeg må konsentrere meg om å tenke på at de andre har det sikkert værre enn meg, for jeg tåler dette relativt bra. Det går seint, mange bomtak og avbrutte innpust. Siste 800m er det kun mulig å puste på høyre side, svømmer ikke like beint da og må korrigere kursen oftere. Kommer i land og er skuffet over tiden på 1:20, men aner ikke hva plass jeg er på. Kler på meg bib shorts, jersey, løse ben, vintersko (høye noeprensko), vinterjakke, refleksvest, hansker og verdens kuleste hjelm. Bortsett fra at hanskene var dårlig og at skoene samlet vann opp til leggene så var bekledningen perfekt. Varm nok og ganske aero.

Jeg hadde en masterplan og en underplan. Masterplanen min for dagen besto egentlig bare av et punkt, jeg skulle ha kontroll på hva jeg gjorde hele tiden, skulle jeg forandre noe, eller improvisere utoverdagen så skulle jeg allikevel ha kontrol på konsekvensene. Spurte meg selv mange ganger, -har jeg kontroll? -ja det har jeg. Underplanen var litt mer komplisert, men ikke mye, spise minst 60g karbo i timen, 15g hvert kvarter, høyere fokus mot slutten. Sykle 200w i bakkene, justere dersom pulsen ikke ligger i sone 2, wattmåleren min er ikke kalibrert så 200w er ikke 200w, samme gjelder hr sonene, høy sone 2 er nok egentlig sone 3, men jeg har ikke våget å forandre på instillingene før Norseman. For min referanse gir tallene mye mening slik det er. På løpingen skulle jeg holde igjen litt første mila og se hvordan det gikk.

Jeg sykler måbudalen særdeles kontrollert, legger meg rett under 200w og ser det stemmer med sone 2 puls, de kommer bakfra som vanlig og renner forbi oppover, men ikke så mange som vanlig. Vet ikke helt hva jeg skal tro, jeg svømte jo på en dårlig tid, jeg syns det avtar mye på hvor mange det kommer bakfra, er det ikke flere der bak? Hvor er jeg i feltet? Registrerer at jeg blir tatt igjen av noen av kanonene i feltet, men det har skjedd hvert år, at jeg svømmer bedre enn enkelte i eliten. Jeg vet ikke hva jeg skal tru, tenker at hvis jeg er 175 eller bedre på dyranut så kan det gå. Dyrenut har alltid vært min dårligste plassering, klatrer alltid noen plasser etter Dyranut, på en annen side så går det jo enda fortere foran i feltet så jeg er veldig usikker. Jeg teller de som kommer bakfra og på Maurset får jeg dagens første sekundering av barndomsveninne Silja og mannen Marius som har kommet for å heie. Jeg var nummer 91 ut på sykkel i T1 og har tapt ca 30 plasser etter det, jeg er på 120 plass og det er ikke langt igjen til Dyranut. Jeg holder maska i noen sekunder, så bryter jeg fullstendig sammen, 4 år med følelser kulminerer i dette øyeblikket, endelig blir det en reell kamp om den sorte trøya, dette skal jeg klare. Jeg får bekreftet plasseringen på dyranut, der ligger jeg som 133. Over hele vidda ligger det syklister overalt, oppå presenninger, under presenninger, inni biler, trudde det var juks, men support hadde fått SMS om at i år var det lov å skifte inni biler, folk hadde ikke kledd seg godt nok, det hadde jeg. Jeg skifter litt fokus fra jakting på hen foran til skadebegrensing, kjører jevnt og sikkert, tar ingen sjangser. Følger nøye med på asfaltdekket og tar det rolig i svingene, sykler allikevel fort. Tar igjen 20 fra dyranut til T2. Høsten er kommer til hardangervidda og det sprutregner, med innslag av små isbiter i regnet, det svir i fjeset kan jeg love. Er ikke særlig kald, men fryser på fingrene, sliter med å plukke frem gel og drikkeflakse, men det går, har heldigvis gel på småflasker som slipper å åpnes. Tar i mot to bananer, mest for å slippe å fikle med noe annet, banan kan spises med boksehansker på så det er bankers på en kald dag. Imingfjellet i kraftig medvind blir en rørende opplevelse, tenker tilbake på første året der jeg hadde motvind og tåke og knakk helt sammen. Tessungdalen er aldeles galskap, i hvert fall øverst, vaskebrettasfalt og hårnålsvinger der man skal bremse fra 80km/t til 10km/t på verdens dårligste asfaltdekke, resten av dalen er mye bra og raskt dekke, men med innslag av pot holes og telehiv, hele tiden på alerten. Kommer inn i T2 på ca 8:40 og gløtter bort på utløpet og ser at plass nummer 107 er på vei ut. Bytter på overkroppen og sokker og sko, velger ikke favorittskoene, tar heller noen jeg tror er bedre i regn, favorittskoene pumper vann inn igjennom to hull under solen på våt vei. Løper ut som nummer 113.

Vet at nå skal jeg bli tatt igjen av endel gode løpere, men de er ikke så mange som tidligere år, finner ut at det er ca 7 stk i timen og jeg skal løpe i ca 2t30min før zombie hill, tåler jo å tape 15-20 plasser så jeg løper i mitt tempo. Første mila går fint, prøver meg på kun isogel, men finner ut at jeg må ha winforce også, tar en gel hver 3km og sutter på winforce hele veien. Ikke fornøyd med skoene, disse kaster vann opp foran, så jeg ble jo våt uansett, så da bytter jeg til favorittskoene. Fra 15 til 25 blir det tungt, må sakke litt på farten, men ser meg bakover og innser at jeg godt kan løpe saktere, selv om jeg ikke har lyst, reduserer tempo til ca 6:20 og løper resten inn til zombie hill. I bunn er jeg på plass 127. Forserer zombie hill sånn halveis bra, tar igjen 6 stykker, men mister litt driven mot slutten, får blemmer under tåballene etter 12t med våte sko. Tar meg tid til å hilse på Karl Magnus Mangerud i «mindesvingen» som han kalte det 🙂 Hører cutoff og heiaropene. Løper (går) jublende over cutoff timing matte, -oj det var dagens gladeste, hørte jeg fra crew. Diller litt, tar noen bilder og mottar utallige klemmer og håndtrykk, forlater den etterhvert så store heiagjengen, den ble større og større utover dagen, og fortsetter oppover i lag med Bjørn Helge, han med sekk på mage og rygg, jeg trenger ikke ta den på før Stavsro (37,5km). Ingvill og Karin (11) tar bussen inn for å komme opp før oss. Torill gikk for sjekke inn i hytta og steike pizza. Vi løper faktisk litt av strekket inn til Stavsro.

Bag check går sånn halvveis, han spør hva jeg har i sekken, husker jeg har dunjakke og 3 gels, husker ikke at jeg har mobil, penger, lykt, drikke, vindjakke, lue, hansker, varmefolie. Men jeg får jo selgsagt fortsette, er relativt oppegående. Drikker litt saft og spiser en bolle, så tar vi fatt på fjellet. Turistene har tydeligvis fått med seg hva som pågår, for aldri har jeg fått så mange gratulasjoner på en fjelltur, alle heiet og gratulerte. Treffer også mange supporter på vei ned etter de har hatt sin målgang. En veldig sterk opplevelse å gå oppover der, parademarsj, rask sådan. Vi tar igjen Ingvill og Karin rett før toppen, avpasser farten slik at en franskmann foran skulle få gå alene over mål, så går vi tre hånd i hånd over mål, imens jeg roper – dette er så lett!

Så blir alt litt kaotisk, umiddelbart etter målgang stikkes kameraer og microfoner helt opp i fjeset mitt, så plutselig må jeg ta bilde ved den store klokka før den bikker 15t, så nye intervju, på engelsk, jeg svarer bare tull, så får jeg sette meg ned på kne og ha et lite sammenbrudd i armene på Ingvill, så må jeg flytte meg og spise suppe, ikke stå i veien for neste målgang, drikke litt saft, koko, husker ikke mye av det, men jeg var veldig glad, det vet jeg. Så gikk vi inn i turisthytta og kjøpte vafler. Lander litt der inne før Karin og jeg går for å ta banen ned igjen, Ingvill og Bjørn Helge går ned.

Det èr ingen skam å hente en hvit skjorte, men det er mye mye kjekkere å hente en svart. Jeg er en av de gladeste og det er det mange som har fått med seg, gratulasjoner og håndtrykk i øst og vest, og når jeg stiller meg opp med tre hvite skjorter og den svarte for fotografering mottar jeg stående applaus fra alle som var der (det var ingen plass å sitte, derfor stående applaus). Lars Petter kommer bort til meg og gratulerer meg, han gratulerer meg, jeg sier -takk (pause) -ja, i lige måde, gratulerer. (det var jo han som vant).

Det har vært en lang reise, og det har handlet om å ikke gi opp, at jeg klarte det til slutt er vel et under, bare det å få plass, men jeg har tenkt at jeg skal iallefall gjør det jeg kan for at jeg skal få den svarte skjorten, så får det utenforstående gjøre sitt, og det holdt. Uten å vite noe om det så tenker jeg at årets vinner i herreklassen, Lars Petter Stormo, må jo hatt flere gode muligheter til å gi opp underveis han også, han vant i 2007, 9 år siden, og så vinner han igjen nå, med løyperekord, det er jo bare helt sinnsykt. Jeg tipper han er kjempedårlig på å gi opp. Alle som er med i Norseman er dårlig på å gi opp. Kudos til alle de som suger i å gi opp.

Sees neste år 😉

Nå er det off to Lofoten. Sånn gikk det i fjor.

 

Det blåser godt opp på fredags kveld for å lage litt bølger til oss. Ingvill, Torill og Bjørn Helge er support, mens Karin og Mari heier i lag med Bestefar og Bestemor

 

Karin sender snap rett før start
Mari tester hjelmen, den er godkjent
Veldig fornøyd med sykkeloppsettet i år. Giant TCR 2013 med tempo cokpit, 11/34 XT kasset, medium cage bakskifter, 52/36 powertap chainrings. Zipp 900 og 808 med Veloflex Roubaix 25mm. Lett å sykle oppover og superrask nedover. Nei, plata er ikke tung, mindre enn 1 kg og det er ikke stress å sykle med plate i vind, to myter som ikke dør.
img_3962
Heiagjengen på plass 06:00

 

IMG_0552[1]
Mye klær som skal på.
Vet ikke hva temaet er her, men sikkert dagsaktuellt. foto: Alexander Snare

 

Beste heiagjengen, det sa konkurentene også. Her blir to ukjente jenter på Kikut integrert i gjengen, før de ble plutselig forlatt igjen med papirflagget sitt.
IMG_0566[1]
Passerer ut av T2 som nummer 113
Passerer 15km med godt mot
Hærlig utsikt oppover

IMG_0570[1]
Ser værre ut enn jeg er
IMG_0576[1]
Fremdeles bra driv i zombie hill. Hører samme sangen opp igjen og opp igjen ca 16-17 ganger, Rammstein Spieluhr, rask gange takt, prøv selv.
IMG_0578[1]
Legesjekk og småprat
IMG_0596[1]
Mamma, Pappa, Mari og niese Karoline er fornøyd i cutoff
 

Veldi happy i bag check på 37,5km
Treffer man Fotograf Kai-Otto Melau må man bare posere og smile
Over målstreken med Karin (11) og Ingvill
I mål på 14:59:16, men klokka stopper jo ikke, men fikk tatt sub15 bilde, såvidt.
IMG_0605[1]
Tilbake i hytta før det ble mørkt
Får skjorta utlevert av rosaskjorten Jonny Hisdal, en legende innen medisinfaget selvpining

 

Ganske glad
IMG_0619[1]
Enda gladere
IMG_0613[1]
Heiagjengen ble bare større og større, her ca halvparten

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2015

10,5 grader i vannet, halvering av svømmeetappen for første gang i løpets historie, det passet meg dårlig. Skulle jeg ha noen sjangs på svart skjorte var jeg avhengig av at de som svømmer som skiftenøkler tapte mye tid på svømming, jeg håpet på 3,8km og røff sjø, kanskje det var bad karma å håpe på andres elende, det ble i hvert fall 1,9km på flatt hav. Kaldt var det, men det gikk ganske fort. Jeg hadde bare 18min ledelse på siste svømmer, det holder ikke. Alt dette viste jeg før start.

Support crew Ingvill, Torill og Bjørn Helge klar for avreise
Support crew Ingvill, Torill og Bjørn Helge klar for avreise

Vi reiste inn torsdags morgen for å få med oss «Running up that hill». En båt og fottur til Skore eller Skår som jeg trudde det het, en veiløs gard på andre siden av fjorden som mange av mine eks-kolleger i Frank Mohn har besøkt flittig. Gården er eid av en stiftelse nå, men donert av Mohn familien. Fin tur med kulturelle innslag, men det tok litt i overkant lang tid for en ivrig Norseman, lite mat ble det og, var tilbake i Eidfjord 19:00.

Kultur med T1 i bakgrunnen
Kultur med T1 i bakgrunnen

Fredag morgen er det felles bading i fjorden. Det er kaldt, på ekte kaldt. Jeg har et mål for denne seansen, å være uti i 30 min, gjerne rolig, bare for å kjenne hvor kald jeg blir. Blir fotografert av Slowtwitch imens jeg plasker rundt der (bilde nummer to her, lover det er meg altså). Jeg turner og står på hendene siste minuttene for å få tiden til å gå raskere, og plutselig er 30 min over. Skjelver litt etterpå, men vet at dette skal gå bra. Ikke lenge etter ble svømmedelen halvert og da var jo saken biff, svømmingen kom til å bli plankekjøring.

 

Spør Kalle om jeg kan bestikke noen for å komme til toppen, men det er vist ikke sånn man gjør det
Spør Kalle om jeg kan bestikke noen for å komme til toppen, men det er vist ikke sånn man gjør det
Bade kan jeg jaffal
Bade kan jeg jaffal

Registrering og så shopping, jeg kjøper meg nytt drikkesystem, med to 5dl flasker på brystet. Jeg vet at jeg må løpe et stykke uten support etter T2 pga kaotiske parkeringstilstander og pakking av ting og sykkel osv. Jeg hadde med et drikkebelte (hoftebelte) som jeg ikke liker så godt, så glad jeg fant noe nytt, selv om det kostet mer enn å få en taxi til å kjøre en av supportcrewet med drikkeflasker den første mila på løping. Race-brief var som vanlig mer kulturell enn informativ, men alle vet jo hva som skal skje uansett. Briefen starter med fjorårets film, de siste to minuttene snur jeg meg vekk, har sett filmen tusen ganger før, men jeg kan ikke se den avslutningen uten å gråte.

Support klar for Eidfjord Mini Duathlon
Support klar for Eidfjord Mini Duathlon

Begynner å få det litt travelt, så imens supportcrewet er med i Eidfjord mini duathlon svirrer jeg litt rundt med klistremerker på bilen og drikkeflasker, pakker også topptursekken, tenker det kan jo hende. I år blander vi winforce carbo basic dobbelt så sterkt, eller halvparten vann om du vil. Dette fordi 10-12 liter væske blir for mye for meg når det er 2 plussgrader. Det går i ett frem til 23 tiden, så er det hurtigsoving. Bråvåkner 00:14 men klarer å sovne igjen. 03:03 ringer klokka og jeg spretter opp, tar på meg klær i den rekkefølgen de ligger på gulvet, boxer, ullsokker, neoprensokker, våtdrakt til hoften og fleecejakke. Resten tar jeg med i swimbag. Supportcrewet sover (nesten) videre. Pappa står på utsiden og følger meg til innsjekk og Mamma har kommet seg inn i T1 hvor jeg setter fra meg sykkel og kassen med klær. Jeg vet at fergeturen er verdt pengene alene så jeg haster ombord for å få mest mulig utbytte.

Jeg sitter oppe i salongen en stund, ser på de nervøse sjelene, noen prater energisk, noen er helt stille, alle er tydelig beveget på sitt vis. Jeg spiser en banan og drikker nesten 0.5l (ca 40g karb) winforce, dette er frokosten min, men det er jo bare noen timer siden middag, så jeg føler meg godt proppa før start. Jeg går ned på dekk tidlig, det er der den magiske stemningen er, men jeg syns det blir lenge å være der hele turen. Jeg tar på meg ørepropper, heldekkende hette, Norsemanhetten og briller, damebriller for anledningen, med rosa dekor, men de dekker større område av pannen og hjelper mot brainfreeze. Man kan merke at det fyres opp rundt seg, fokuset øker, småpraten avtar og til slutt er det bare blodig alvor. Jeg spyler meg litt i brannslangene på dekk, slipper litt vann inn i nakke og hals så går jeg helt frem og stiller meg opp. Jeg står i første rekke og venter, ser meg rundt mens jeg klapper taktfast med hendene, vet ikke hvorfor, men klapping føles naturlig da. Endelig får vi hoppe uti og jeg er av de første, plasker og bader meg bortover mot start mens jeg venner med til kulden, tar noen drag men føler ikke stort behov for oppvarming, passer på at fjeset er akkurat lenge nok under vann til jeg vet jeg kan starte svømming uten kuldesjokk. Ser meg litt rundt og ser noen vettskremte fjes, øyner som jeg bare har sett på kalver i slaktebilen, «redd meg redd meg» sa disse øynene, jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å si med mine øyner at dette går bra, så snu meg vekk, kajakene fikk ta seg av de hvis de mente alvor med sitt stille rop om hjelp.

Svømmingen er ganske kaotisk i starten, med overaskende mye knuffing der jeg svømmer. Jeg beholder roen og glir rolig fremover, svømmer på en to-tre stykker som plutselig svømmer bryst. Føler sokkene og spesielt hetten hemmer svømmingen mye, men er glad jeg har de på meg. Kjenner jeg får gnagsår av den nye hetten når vi nærmer oss bålet, frem til nå har det vært kaldt, så treffer vi en ny vegg av kulde, det blir markant kaldere, ny brainfreeze og fingrene er nå kun synlig. Ut av vannet på ca 38min, vet ikke hvor offisiell tid ble målt men den viser 40min. Alle har brukt lang tid, så det var nok noe mer enn 1900m. T1 går bra, sliter med gliderlåser og borrelås pga pinnstive fingre, men Ingvill hjelper til så går det bra det også. Jeg tar på meg mye klær fra starten, vet det er minusgrader på Dyranut. Ut av T1 som 141.

Brukte så liten tid på å få av meg hette og drakt til hofta att jeg må gå litt for å slippe frem de treige
Brukte så liten tid på å få av meg hette og drakt til hofta att jeg må gå litt for å slippe frem de treige

Opp til Dyranut blir en tålmodighetsprøve, jeg holder igjen så godt jeg kan, klarer å ligge under 80-82% hrmax hele veien men taper over 70 plasseringer opp. I måbøtunellen blir jeg gjennomvåt av dugg/svette, stopper rett før Dyranut og bytter til vinterjakke, slik at jeg ikke begynner å fryse. Var det 218 eller noe sånt på Dyranut? Stresser ikke veldig med det, vet jo at feltet er tettere pga kortere svømming. Plukker en etter en i nedoverbakkene, prøver å holde de bak meg i oppoverbakkene. Kikut, Dagali, Nore og Uvdal går egentlig ganske lett oppover, men i begynnelsen av hver bakke kommer «norsemankrampa» mi tilbake, en muskel på innsiden av låret som jeg ikke viste fantes. Krampa henger i noen minutter hver gang jeg kommer til en ny stigning og reiser meg opp i sittende klatring. Nedover i en av dalene må jeg sykle forbi 3 biler, neste dal 3 biler til, så det kan tenkes at jeg skulle vært disket for å bryte fartsgrensen. Imingfjellet var lett i år, her og her kan du lese hvordan det vanligvis er. Tessungdalen er og blir en galskap avslutning på en lang sykkeltur, elendig asfalt, skarpe svinger og bratte bakker. Litt gøy og da, selv om det er mest galskap, tar igjen en haug her også. Skifter alt på overkroppen i T2, og nye sokker. Nye sokker i T2 er blitt en greie, helt nye, kjøpt ferske på Europris dagen før, Trysil ull, deilig å få nye tørre ullsokker. Ut på løp er jeg 193.

Banan i munnen og kyss på kinnet, klar for Tessungdalen
Banan i munnen og kyss på kinnet, klar for Tessungdalen

Jeg har med meg winforce drikk for en time, og en squeezy beer gel, jepp med ølsmak, smaker inntørket øl, men det gir mersmak, og en kjærkommen avveksling til alt det søte, ølgel er min nye venn. Jeg løper, ja faktisk, løper hele veien, nesten, til zombie hill, går noen små bakker, og går mens jeg spiser, men er tøff mot meg selv og bykser i gang etter gel er i magen, drikke gjør jeg mens jeg løper. Det starter på rundt 5:45 og øker jevnt til nærmere 7min/km men alikevel mye bedre enn tidligere, med noen tissepauser og et skobytte blir det rett under 3 timer på de første 25,5km. Ligger på ca 203 plass. Får ipod med Rammstein Speiluhr, bare den sangen, om og om igjen. Bjørn Helge går med meg og vi prater litt mens jeg hører på musikk på ene øret. Prater litt med de andre oppover også. De siste par km følte jeg det var nok og tok på meg andre ørepluggen og skrudde opp musikken, så fikk Bjørn Helge ta seg av småpraten med de andre vi traff. Zombie hill tar jeg på 1time og 4 min, jeg trodde ikke det var mulig å forbedre fjorårets 1t14min, men det gikk altså, uten problemer. Tar igjen noen oppover, men det er ikke så mange i bakken. På toppen står race director og tar imot, jeg vet jo at jeg skal til venstre på hvit løype, har vist det hele dagen. Han bak trudde han skulle til topps, stakkar, men hvordan kunne han unngå å få med seg at han var plass 198? Jaja, hvit løype er ikke veldig motiverende med tanke på fart, men jeg såg jeg hadde muligheter for under 14 timer, så jeg gjorde et ærlig forsøk, men jeg følte at næringen ikke satt like godt lengre, og energinivået gikk opp og ned som en jojo. Drakk på uttristet cola og saft og spiste lakrisbåter, hadde ikke mer ølgel, trudde jeg, hadde en i lomma. 14 timer gikk ikke, men i mål som 189 på 14:10. 1:45 bedre enn i fjor, trekk fra 30min for kort svømming så blir det 1:15 i forbedring. Var altså ferdig å spise suppen i mål før cut-off tiden for svart på 32km, det begynner å bli hardt å bli svartskjorte. I år var jeg faktisk ikke lei meg et sekund, jeg kunne ikke gjort det bedre, og det holdt til hvit i år også. Neste år blir det garantert svart, bank i bordet, 99 plass er målet! Jeg er klar.

Nye sko etter 13km, som å komme i himmelen, neida, men mye bedre enn det var
Nye sko etter 13km, som å komme i himmelen, neida, men mye bedre enn det var
Endelig i mål etter 14 timer og 10min
Endelig i mål etter 14 timer og 10min

Dagens nedtur er at min nyoppladede Garmin forerunner 920XT går tom for strøm 10 minutter før mål, og samtidig formaterer seg selv slik at det ikke finnes noen spor av hele økten, ei heller andre økter, men de har jeg jo lagret fra før. Nesten bortkastet hele Norseman når jeg ikke kan bruke hele vinteren på å analysere puls, sammenligne med året før og ikke minst se hvor sjukt fort det gikk nedover Tessungdalen.

Samler på skjorter, 10 stk så har jeg den rosa, den rosa er kulere enn de svarte
Samler på skjorter, 10 stk så har jeg den rosa, den rosa er kulere enn de svarte
En vakker dag skal startnummeret mitt opp på Gaustadtoppen, under konkuransen, ikke dagen etter.
En vakker dag skal startnummeret mitt opp på Gaustadtoppen, under konkuransen, ikke dagen etter.
Kjære Norseman, kan jeg snart få komme til toppen?
Kjære Norseman, kan jeg snart få komme til toppen?

Merking av reklame: Jeg har betalt full pris for alle produktene som er nevnt i innlegget, så du trenger ikke anse det som reklame, anbefalingene og skryt av produktene kommer rett fra hjertet.

 

Kan jeg håpe på svart, eller blir jeg bare skuffet da, igjen?

Et lite og kanskje nytt perspektiv på Norseman.

Mange har spurt, hva er det du gruer deg mest for? Svømming, sykling eller løping? Jeg svarer som oftest løping, men det er ikke sånn det er. Det er ikke gnagsår i skrukken, krampe, kvalme, kulde, varme osv som gjør Norseman til en ekstrem øvelse, det er det som skjer og ikke skjer inni hodet underveis, kampene man må ta, inni hodet. Mange av kampene taper man. Jeg gruer meg mest til å bli lei meg.

Det er vel ingen hemmelighet at jeg, to ganger, har prøvd og håpet på svart skjorte i Norseman. I 2013 var jeg ikke i nærheten, jeg kom sist. I 2014 nådde jeg cut-off tiden, men var ikke blant de 160 første, reell cut-off var 1 time og 15 min foran meg. Jeg tror jeg er blitt litt bedre i år, jeg håper feltet ikke er så stort og sterkt som i fjor, og så tror jeg at forholdene er på min side, spesiellt siden jeg tåler godt kaldt vann. Men er dette nok? Aner ikke, jeg har egentlig liten påvirkningskraft på det nå, eneste jeg kan gjøre er å prøve så godt jeg kan.

Problemet er ikke skuffelsen i seg selv, jeg kan leve med den, under normale omstendigheter. Men når følelsene blir forsterket 6 milliarder ganger av utmattelse, næringsmangel, vesketap og saltmangel blir det uutholdelig. Det gruer jeg meg til. Å bli rørt til tårer av sin egen bragd er i værste fall litt flaut for en tøffing, men ellers bare fantastisk. Å være lei seg, ganger 6 milliarder, er bare vondt. Jeg har aldri vært så lei meg som jeg var ved Miland i 2013. I en normal sorgprosess kommer fornuften inn og hjelper deg videre, du vet det blir bedre etterhvert, og da blir det bedre. Etter 10-15 timer med høy puls finnes det ingen fornuft eller tankekraft og følelsene får løpe gallopp i alle retninger uten hemninger. Da er det greit om følelsene er gode.

Håper virkelig jeg får svart skjorte i år….

I mellomtiden får jeg prøve å finne gode argumenter for at det viktigste er jo å delta.

Du tenker kanskje, hvorfor holder han på med dette? Dette var medaljens bakside, den er høgst forbigående. Medaljens fremside er større, og den varer evig.

Lykke til dere andre utøvere, support, heiagjenger og ikke minst dere som sitter timevis foran pcen og venter på en oppdatering. I år blir det GPS tracking og forhåpentligvis flittige facebook oppdateringer. Tipper at nettsiden blir live.nxtri.com hvis ikke så finner du den sikkert på nxtri.com eller facebook. Det hjelper litt å vite at noen følger med, kanskje spesiellt for oss bakerst i feltet.

14964194491_ffe70a8ae3_c

Skinnet bedrar

Jeg syns jeg var løyen før i dag og la ut følgende status på fjesboka:

Snip20150122_1

Jeg har i etterkant laget en rekonstruksjon av hvordan det egentlig var:

Det er ikke like lett å holde koken alltid, denne uken har jeg trent 45min tilsammen hittil. Men nå holder vi på å pakke for ei langhelg på Vågsli, det skal bli knall, med mye aktivitet og mange nye muskelgrupper i aktivitet. Målet er å bli støl i hele kroppen. God helg 🙂

Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2014 – The trail of fame, and shame.

Det nærmer seg treseks måneder siden Norseman 2014. Jeg gikk litt i kjelleren, sånn rent sportslig, etter det. Vi reiste rett på ferie, så hjem for å være med på åpningen av iTrain Haugesund, så selge huset og flytte inn i det «nye», så kom jula. Innimellom der ble det aldri noe race report, men her kommer den endelig, basert på hukommelse og fri fantasi.

Norseman er gøy, formoder jeg, siden jeg meldte meg på i år også. For jeg var jo med i fjor, en nær livet opplevelse som du kan lese om her: Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2013 – Last Man Standing

I år skulle alt gå så mye bedre, jeg har trent jevnt og trutt igjennom vinteren, ca 9-10 timer i uken, litt lite, men jeg håpte det var nok. Målet var jo selvsagt svart skjorte, svart som oljegrus, kaffe uten melk, alt annet ville være et nederlag, uten tvil.

Stor heiagjeng og supportcrew
Stor heiagjeng og supportcrew

I år ble det big family, low budget versjonen med overnatting i telt to netter i Eidfjord med 4 barn og 4 voksne. Caravellen ble behørig pimpa etter alle kunstens regler, sykkelen vasket og 12 liter winforce ble blandet. Jeg var klar, klar som et egg, gledet meg stort.

Tre telt og en campingbil måtte til for å huse alle sammen
Tre telt og en campingbil måtte til for å huse alle sammen

Fergeturen ut fjorden er helt spesiell. Nervøsiteten og spenningen er til å ta og føle på. Jeg tenker at når startskuddet endelig går, så er de fleste deltakerene allerede fornøyd med opplevelsene og inntrykkene. Vi kunne bare reist inn igjen til land og tatt en real fest og det hadde allikevel vært en opplevelse for livet. Men, først en liten tur. Jump!

Vi slapp å hoppe i fra brua som det ble spøkt med etter hardangerbrua åpnet og fergen ble lagt ned.
Vi slapp å hoppe i fra brua som det ble spøkt med etter hardangerbrua åpnet og fergen ble lagt ned.

Svømmingen gikk greit, litt overrasket over at selv om jeg svømte 4 min bedre enn i fjor var jeg allikevel 12 plasseringer dårligere. Ut på sykkel etter 1:20:44 på 128 plass. Fatter mistanke om at feltet må være sterkere enn i fjor.

Opp Måbødalen føles ok, prøver å telle hvor mange som sykler forbi meg, men mister fort tellingen. Jeg ser i etterkant at jeg brente for mye krutt, spesiellt før Vøringsfossen, men når det renner syklister forbi hele tiden er det vanskelig å holde igjen. Frem til dyranut er jeg 1t45min i sone tre, pluss sikkert hele svømmingen. Etter Dyranut og til mål er jeg 46 sekunder i sone tre. Lærer aldri.

Iminsgfjellet var lett i år, hah, neida. Kjenner du følelsen av å ha mer lyst til å sage av deg armene enn å være der du er? Du satte i gang noe som du angrer så utrolig mye på, men du kan ikke gi opp? Gå på jobb to timer etter du danset på bordet på teambuildingen? Når yngstemann spyr for niende gang sjette natta på rad? Prøv Imingsfjellet i tåke, regn og motvindskulig i tiende time av Norseman. En av de tingene jeg jobber hardt med å fortrenge.

«Løpingen» blir bare rot. Første mila sier det klukk klukk i magen for hvert skritt. Andre mila er det bare tomt. Sliter med å ta til meg næring mens jeg løper. Bruker 3t20min på de 25km frem til Zombie hill. Så dagens høydare. Ved foten av Zombie Hill girer jeg litt om, får ei flaske winforce og durer avgårde i rask gange. Jeg forserer Zombie hill som dagens 96. beste og er i cut-off akkurat på cut-off tiden, jeg vet at plasseringen er for dårlig, men jeg ville nå tiden for min egen del. Så hadde ikke feltet vært så stort og stekrt som det var hadde jeg fått fortsette til topps, men jeg var plasseringsmessig langt unna. I motsetning til i fjor ble resten (nesten) en parademarsj. Husker i hvert fall den siste mila inne ved Gaustadblikk. Stor stemning med heiarop fra relativt store folkemengder. Gikk i mål med 4 timers forbedring, mens det fremdeles var lyst. Fornøyd med meg selv, men litt skuffa over at alle de andre var så gode i år.

Godt fornøyd med 4 timers forbedring
Godt fornøyd med 4 timers forbedring

På vei tilbake i bil mot cut-off traff vi de som fremdeles hadde flere timer igjen, må innrømme at jeg fikk tårer i øynene når jeg tenkte på hva som ventet de, spesiellt han som kom gående alene med hendene i bukselommene, det såg ut som han var på vei hjem fra en hard kveld på byen, i sniglefart, håper han kom seg til mål.

2014-08-03 11.40.54

Så, to hvite Norseman skjorter, da kan jeg vel si meg fornøyd? Njaa, skulle vel hatt en svart også… Så da blir det Norseman 2015, og ja jeg har fått plass. Følg med, følg med. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert fremover med status på trening, utstyr konkuranser osv, både her og på facebooksiden min.

Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2013 – Last Man Standing

Man er jo gal, som holder på med dette, dette er ikke sunt, dette er langt forbi sunt, men noe må man jo finne på. Dette er mitt første blogginnlegg, og jeg begynner like godt med en ekte Norseman Race Report. Forhistorien kan vi komme tilbake til senere.

Værmeldingen var jo et kapittel for seg, xtremvær over hele løypa. Det slo heldigvis ikke til akkurat slik, men dårlig vær var det, deler av løypa. Et bilde sier mer enn tusen ord:

Værmeldingen var lovende for oss vestlendinger, jeg håpet på motvind og regn, ikke fordi jeg liker det, men fordi jeg tåler det, trudde jeg i hvert fall.

God Morgen
Våknet 01:00 og forsto med en gang at det ikke ble mer soving, like greit å komme seg i frokostsalen så fort som mulig, kaffi og litt havregryn føltes fornuftig. Samboer Ingvill og kompis Jone skulle være support, og vi ønsket hverandre lykke til, trur jeg, husker ikke. Så var det å sjekke inn sykkel og T1 boks og komme seg ombord, jo før jo bedre tenkte jeg.

Bremsesjekk før sykkelen settes i T1
Bremsesjekk før sykkelen settes i T1

Fergen
Hvordan beskriver man det ubeskrivelige uten å bare bruke ord som ubeskrivelig? Det kommer nok mange klisjeer utover i denne rapporten, men sånn må det bare bli. Ubeskrivelig er oppbrukt, men det var sånn det var, surrealistisk, fantasktisk, merkelig stemning. Jeg tar Christoffer i handa minst 4 ganger og ønsker han lykke til, siden han står nærmest.
Og jeg fikk drite, i fred, på et ekte WC, i himmelen… Ja, vi kan ta det med det samme, i sånne løp blir avføring og oppkast like naturlig som på et gamlehjem, det er det man gjør og det er det man snakker om.
Dette er Fergeturen med stor F, blir jeg rik en dag skal jeg kjøpe den fergen og ha den i trofesamlingen min.

Svømming
Det blir tøft for de som sliter med bølger, svømmingen blir uryddig og vanskelig, her gjelder det å holde roen og dure på, puste der man kan puste. Nå er jeg veldig glad for at jeg har lært meg å puste på begge sider. For meg går det greit, kommer inn på 1:20:11 eller 129. plass, dette vet jeg ikke før senere på dagen. T1 går også bra på mindre enn 4 minutter og som en av de få som bevarer verdigheten i skiftesonen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sykling
Det er nå det begynner, føler at alle tar meg igjen på vei opp til Vøringsfossen og det stemmer vel nesten og, men jeg beholder roen og strategien om å ta det rolig i begynnelsen. Jeg har cirka 25. dårligste tid opp til Dyranut, men på vei mot toppen øker vinden og jeg ser at jeg som antatt har fordeler i motvind. Spiser og drikker greit opp til Dyranut, men over vidda blåser det for mye til å slippe styret. I stedet gir jeg jernet og klatrer til 179 før Geilo. I Geilo tar jeg igjen Andre Borka fra United Bakeries, han har vært med på dette før og jeg har tru på at han skal klare det. Jeg henger meg på, han drar fra oppover, men så klarer jeg å ta igjen nedover, jeg spiser og drikker fremdeles ok og jeg er ved godt mot. Ved Vasstulan Høyfjellseter kommer dagens første smell, jeg fryser og pulsen faller til 125 (201 er maks), stopper til slutt og kler på meg. Nå har jeg mistet litt kontrollen på næringsinntaket, men trur vel at det er ok. Syns jeg kan huske jeg hadde en plan om å spise på vei ned til Uvdal, men plutselig var jeg på vei opp til Imingsfjellet, en stigning jeg ikke har krefter til på laveste gir, så jeg må veksle mellom å stå og sitte, aner ikke hva jeg får i meg, trur jeg drikker litt Winforce men er ikke sikker, spiser noen seigmenn som gir rask topp men raskt ny bunn. Må bare komme meg opp til demningen, der flater det ut. Det går en time, med lite næringsopptak, men nå skal alt bli bedre.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mach 3, her går det unna.
Mach 3, her går det unna.
Tunge bakker
Tunge bakker

The false flat
Imingsfjellet er beryktet for sin falske flate fra demningen og opp til høyeste punkt, dette er også noe som bare må oppleves. Det ser ut som det er flatt, det går egentlig oppover, nå var det tåke og jeg var bombesikker på at det gikk nedover. Med kraftig motvind skulle jeg ta igjen mange her, men det var tomt i tanken og jeg sleit. Partiet er 10km og jeg brukte 40min, dette var slutten, jeg innså at slaget var tapt og drømmen om svart skjorte var borte, nå var det ikke gøy lengre, pulsen falt som en stein mens jeg kjempet meg videre i motvinden, jeg brast i gråt flere ganger og forbannet fjellet som aldri tok slutt, jeg såg jo heller ingenting i tåka. Omsider ser jeg at farten øker på GPSen og jeg vet jeg er på vei ned. Når jeg kommer ut av tåka har jeg et klartenkt øyeblikk og innser at spising må prioriteres høyest av alt. Tessungdalen er ikke stedet for picnick, asfalten er grusom, og det går fort, men jeg får i meg en Troika, en gel og drikker litt Winforce.

Hvor blir han av, ser du noe?

Imingen, bloody Imingen

T2
Her er hele familien samlet for å heie på meg, lettere sjokkskadet etter å ha sett 192 klesbytter med varierende blyghet.
Jeg får beskjed om å sette meg ned og spise litt, av alle ting tar jeg ei rosinbolle, ikke sikker på om det var lurt. Jeg får òg en halvliter Winforce. Jeg er innom på do, men det skjer ingenting der. Jeg tar med meg bollen og flasken og begynner og gå, mot Rjukan.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skal jeg helt bort der, og litt til? Nå?
Hele familien fra Horten kom for å se forfallet.
Hele familien fra Horten kom for å se forfallet.

«Løpingen»
Jeg får i meg hele rosinbollen og Winforce flasken, jeg begynner å løpe. Beina kjennes grei ut, så dette kan jo bli bra, men jeg kjenner murring i magen. Magen blir verre og verre etter hvert, det blir vondt å spise, det blir vondt å løpe. Jeg går over til cola og får i meg en halv liter, drikker mens jeg går, løper til smertene tar overhånd, går litt til. Ved Miland blir jeg plutselig veldig lei meg og skamfull, jeg tenker på alle jeg skuffer, familien, venner, Isklar. Jeg er en flopp. At jeg kunne være så dum, å tro at jeg hadde noe her å gjøre. Jeg gråter hver gang jeg ser jeg er alene, blir ferska et par ganger av lokalbefolkningen, men klarer å holde sutringen skult for support og familie som følger med bil. Jeg vet at depresjonen skyltes i hovedsak saltmangel og spør etter Pringles, spiser noen flak, men det smaker helt grusomt, tenker at jeg vil heller være lei meg enn å spise Pringles. Jeg løper faktisk mesteparten av de 25 første flate km, sent men allikevel et slags løpesteg 70-80% av veien.

Løpe litt for kamera
Løpe litt for kamera

Zombie Hill
I bunnen fikk jeg vann og salttablett, det gikk ikke lang tid før humøret steg litt, målet nå var jo den hvite skjorta og vi visste at cut-off på 17:30 ved 32,5km skulle gå greit. Vi trasket oppover med ok humør, men med mageknip og lite næringsinntak. Jeg hadde innsett at fordøyelsen mer eller mindre var stoppet opp og det ville ikke hjelpe å spise noe mer, magen var full, at jeg burde drukket mer er en annen sak, men uansett var det så vondt i magen at jeg takket høflig nei til alt som ble tilbudt. Neste delmål var å komme seg til 32,5 og sette seg ned litt der og se om det hjalp. Pulsen var nå rundt 105.

Stooor stemning opp Zombie Hill, en stund.
Stooor stemning opp Zombie Hill, en stund.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Slutten av Zombie Hill

Cut off 32,5km
Jeg visste selvsagt at vi ikke nådde svart rute, men det var uansett godt å komme dertil, og jubelen var så stor at jeg nesten trudde jeg slapp fortsette. Jeg tenkte kanskje at man såg gjennom fingrene med den siste mila, men neida, den måtte gjøres den og. Jeg setter meg og hviler litt, fordelen nå er at jeg kan bruke så lang tid jeg vil. Jeg er utrolig lykkelig over at jeg slapp å gå til topps på dette tidspunktet, det grusomme fjellet er virkelig svært sett fra cut off.
Andre Borka, som jeg fulgte fra Geilo til litt forbi Dagali var nummer 161 i cut off og første mann som ikke fikk komme opp, jeg håper virkelig han allikevel er fornøyd med å fullføre, men tipper han var bittelitt skuffa på det tidspunktet.  Jeg unner han virkelig den svarte skjorta om han skulle finne på å prøve igjen.

Magnus: - Kalle, du er faen meg sjuk!  Kalle: - Nei det er ikke jeg som er sjuk, der er dere som holder på med dette!
Magnus: – Kalle, du er faen meg sjuk!
Kalle: – Nei det er ikke jeg som er sjuk, det er dere som holder på med dette!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg sa til Mads, sjefen min, at jeg dessverre ikke fikk vist frem DeepOcean jakka, men bildene viser at jeg går mesteparten av Zombie Hill med den på.

Dead Man Walking
Sitter litt ved 32,5km og drikker litt gult ettellerannet, har ei halv banan i hånden men husker ikke om jeg spiser den. Jeg kler på meg dunjakke, refleksvest og hodelykt, så trasker vi avgårde mot Gaustadblikk, det er 4km inn der, så skal jeg «løpe» ei 3km løype to ganger, så det er 10km igjen til mål, slik at også vi kan skryte av at vi avsluttet med en Marathon.
De første 4km inn til hotellet går greit, nei det går ikke greit, det er et mareritt, men alt er relativt, de første 4km går relativt greit. På hotellet er jeg innom på do, men der skjer der heller ingen ting. Så det er bare å ta fatt på siste 2x3km strafferundene i hyttefeltet. Kroppen er nå så tom så den kan bli, kroppen stenger ned, i selvforsvar, vil ikke mer. Pulsen er 95 i snitt siste 3 timene. Nå husker jeg lite, vet jeg drikker litt Fanta, supporten er veldig stille, jeg sovner mens jeg går, flere ganger, det hjelper faktisk litt. Det ruller en Røde Kors bil ved siden av meg, som en gribb som venter på at gnuen på savannen skal dø. I et våken øyeblikk 2km før mål innser jeg at målgang ikke er målet, men senga er målet, siste etappe ble plutselig enda lengre, jeg orker ikke vente mer og jeg prøver plutselig å løpe litt, men mageknipet skyter til og gir beskjed om hva fart jeg kan ha. Noen meter før målgang får jeg to stjerneskudd, jeg samler siste krefter og løper i mål. Jeg føler ingenting, jeg er jo ikke i seng. Jeg er i mål som siste fullførende på 19:50:23. Røde Kors insisterer på at jeg skal innom i buffeen og spise, jeg er innom, men spiser ikke. Til slutt får jeg lov til å gå på rommet, dusjer faktisk, trur jeg kler av meg selv, før dusjen, men merker jeg ikke har tørket meg når jeg ligger i senga, jeg ligger i senga, JEG LIGGER I SENGA, det går opp for meg at jeg kan sove, trur jeg, for sikkerhets skuld spør jeg Ingvill, ho svarer ja nå kan du sove og jeg sovner.

1098035_10153115491010014_873432609_n
I cut off med 10km igjen, «herfra og inn» er et av mine mantraer, husker jeg tenkte på det før en gjeng xtreme mygg kom og saug blod av meg. Jeg flirte litt oppgitt inni meg og tenkte – ka faen e vitsen, ingen næring å hente her, dumme mygg.
Sånn sr det ut når kroppen er tom for næring og man gir allt man har. Ikke over terskel et eneste sekund. Dette er siste mila.
Sånn ser det ut når kroppen er tom for næring og man gir alt man har. Ikke over terskel et eneste sekund, haha. Dette er siste mila.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nå tar det helt av her, i vill fart mot mål.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg ble oppriktig bekymra for at stjerneskuddene skulle lage gressbrann, crewdama i mål sa jeg ikke trengte tenke på det
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En liten L til de som ikke hadde tru på meg, men jeg klarer ikke rette ut fingrene. Løyen nå.

Målgang
Jeg våkner 08:00, spiser først den kalde tomatsuppa jeg fikk ved målgang som står på nattbordet, så går jeg på do og driter, lykke. Så går jeg i frokostsalen og spiser mer og drikker kaffe. Jeg føler fremdeles lite eller ingenting. Jeg henter Jone og Ingvill, så spiser jeg en gang til med de. Treffer Rune Halvorsen (Isklar) i matsalen, han er i ekstase over at jeg kom i mål, jeg skjønner ikke helt tegningen, føler ingenting. Jeg går ut og oppover mot der skjorta leveres ut. Så kommer det sigende, jeg klarte det, jeg klarte det, jeg blir plutselig lykkelig, for en bragd! Jeg er i mål. Jeg gråter litt for meg selv på parkeringen. Dette må jeg gjøre igjen, bedre enn dette blir det ikke med klærne på, svart skjorte neste gang. Så henter jeg årets hvite skjorte, som jeg bærer stolt, tar bilder og vi soler oss i glansen.

Dream Team, Ingvill, Magnus og Jone
Dream Team, Ingvill, Magnus og Jone. Jeg bestemte meg for at jeg vil ha både den svarte og den hvite skjorten, og da er det jo lurt å ta den hvite først.

Etterpåklokskapen
I ettertid ser jeg noen innlysende og enkle forbedringspunkter:
– Gi bedre feedback til support, også når det går bra, så veit de at det går bra. Ingvill var oppriktig bekymret i mange timer, flere enn nødvendig, for jeg hadde det greit innimellom men glemte å si det.
– Winforce var lett å svelge, hvorfor i svarte drakk jeg ikke mer av det? Winforce kunne dekket hele energibehovet hele dagen, jeg hadde ikke behøvd å spise noe. Jeg sa det heller ikke til supporten, så de viste ikke at Winforce gikk lett ned.
– Spis mindre, drikk mer, fast føde hjelper ikke mot mageknip, vann gjør.
– Lytt til erfarne fjellfolk, man prøver jo så godt man kan og ta imot råd, men rådene er mange, og delvis sprikende. Etter en sånn dag ser jeg at alle rådene jeg fikk, passet til en eller annen situasjon jeg var oppi. Hør etter når folk som har vært der snakker, ikke hør så mye på de som ikke har vært der.

Siste klisje
Om noen skulle lure, ja dette er det største som har skjedd i livet mitt (sett bort fra viktigere ting som barn, familien etc)  Ny høydare.

Et lite tips på tampen. Lurer du på om du skal våge å melde deg på noe, nødvendigvis ikke så xtremt, men noe litt over ditt nivå, men du trur det kan bli tøft, og du trur du må trene til du er blitt like god som alle de andre først? Da må du følge med nå,  jo dårligere skikket du er til å gjennomføre, jo større er lykkefølelsen og mestringsgleden når du klarer det. Du har èn sjangs til å gjøre det skikkelig dårlig og slite deg til mål, det er første gangen, neste år er du blitt litt bedre. Men husk, det må være realistisk  og sikkert, det er aldri verd å risikere livet for slike tåpeligheter som dette.

Lev livet.