Race Report – The Arctic Triple – Lofoten Triathlon Extreme – 2016

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg har flere ganger tidligere skrevet om fantasktiske opplevelser og magiske øyeblikk, men dette er noe annet, dette er mer enn bare det. Jeg googler «superlativer» og finner følgende utdrag fra definisjonen av superlativ på wikipedia; «– at noe har en egenskap i større grad enn alt annet det sammenlignes med.» Jeg tror vi er dér.

I år hadde vi satt av to dager ekstra så vi kunne reise opp onsdag og hjem mandag, aldri nok tid, men litt bedre enn i fjor da vi kun hadde tre netter. Vi gikk rett på Tjeldbergtind i finværet onsdagen for å inspisere siste del av løypa. Både Ingvill på olympisk+ distansen på fredag og jeg på extreme distansen lørdagen skulle over Tjeldbergtind som siste etappe før mål. Og det ble tatt bilder, og bilder, og bilder….

På torsdagen tester vi svømmearenaen i indre havn, ser Blu ta 13. plass i OL før vi ser tre fantasktiske foredrag av Jørgen Melau, Allan Hovda og Joe Friel. Joe kommer med hemmeligheter om hvordan man svømmer og sykler raskerere, fem små triks som gjør den store forskjellen. Jeg kommer aldri til å røpe hva det var, men det hjelper noe helt utrolig.

Fredag er race day for Ingvill og de andre i Olympic+ distansen. Ingvill føler seg ikke helt trygg på svømmingen og jeg har lovet å følge ho på avstand i en gummibåt jeg skal kjøpe på Europris. Europris har ikke gummibåt. Nille har ikke gummibåt. Lekebutikken har ikke gummibåt. Ingen har gummibåt, de er utsolgt. (koko, hvordan blir man utsolgt for gummibåt i Svolvær?) Jeg kjøper et balkongflagg og løper ned til XXLofoten og får heldigvis lånt meg en kajakk av de, tusen takk. Rett før start kommer jeg meg uti sjøen med kajakk og flagg, tenkte jeg måtte skille meg ut fra løypevaktene som satt i helt like kajakker. Svømmingen går kjempefint og jeg følger etter på litt avstand imens jeg prøver å filme litt uten at telefonen blir våt og heie litt med flagget uten å drive inn i løypa, heldigvis er jeg et naturtalent i kajakking, selv om jeg bare har prøvd en gang før på leirskole i 9. klasse (jeg sa jeg var svært erfaren til de jeg lånte den av).

Ingvill og de andre sykler til Henningsvær imens jeg leverer kayak og løper for å hente sykkel og sykler etter de for å heie når de kommer tilbake. Ingvill sykler som en konge (dronning) på den nytilpassede, nyombygde sykkelen sin, en BROS Ultimate med flatt styre og tempobøyler. Like rask, men lettere håndterbar enn en racer med bøyler. At en triathlet skal ha bukkestyre i non-draft der man aldri spurter er jo bare tull. På tilbakeveien står jeg der med flagget mitt på sykkelen og blir dagens attraksjon for fotografene.

Løpeturen på olympisk+ begynner med ca 6km løping på asfalt og grus før man går over Tjeldbergtind (367moh) og løper noen km på asfalt igjen før mål. 12km totalt. Jeg følger på sykkel så langt jeg tør uten å pungtere før jeg sykler til målområdet og tar imot ho der. Ho smiler fra øre til øre og har hatt en fantastisk tur. Video av målgang ligger nedi her en plass.

Lørdag er det min tur. Lofoten Triathlon Extreme. Starter 06:00 i Svolvær havn og man svømmer rundt Svinøya, altså uti vestfjorden. Det er nok ikke hver dag man kan svømme der, i fjor var det umulig, men de har ei reserveløype i indre havn dersom været ikke tillater å svømme utsiden. I år er det nesten flatt hav, veldig gode svømmeforhold, nesten 15 grader i sjøen. Lav sol gjør navigeringen noe vanskelig men det går greit. Vurderer å lære meg å svømme bryst i stedet for crawl slik at jeg får se mer av utsikten. Svømmer 4500m på 1t20min, nummer 9 ut av vannet.

Jeg hadde planer om å prøve noe nytt, sykle superkontrollert på puls og watt, for å se om løpebeina ville holde lengre og at da totaltiden ville gå ned. Det er jo det som er fasiten i skriften, ikke slite seg ut på sykkel. Jeg begynner syklingen rolig, men pulsbeltet mitt fungerer ikke. Det viser seg også at wattmåleren har mistet kalibreringen sin og viser mye mer enn normalt. Jeg må sykle på følelse, men det går jo det også. Vinner noen plasser og taper noen plasser frem til vi nærmer oss Leknes, der blir jeg tatt igjen av Per Anders og jeg klarer å bite meg fast i han. Det er ikke lov å ligge på hjul, men man kan ligge 10m bak. Å ligge på 10m i stedet for å sykle aleine utgjør en utrolig stor forskjell, jeg biter meg fast, er til og med fremme og drar et ørlite stykke, men Per Anders er mye sterkere enn meg, så det er kortvarig glede for han. Han sykler veldig jevnt så jeg klarer å henge på flere mil, ser at farten øker betraktelig, vi sykler ei mil på 16:00 min, altså 37,5 km/t. Vi tar igjen flere stk frem til Leknes og durer videre, jeg ligger langt over planlagt intensitet men ser at det er verd det, farten er så mye større. I et øyeblikks uoppmerksomhet mister jeg plutselig ryggen hans  og ligger 20-30m bak i slakk oppoverbakke, jeg har ikke sjangs å henge på lengre, sånn plutselig var det over. Jeg fortsetter å holde trykket oppe og har forandret strategien til å sykle for gull, så får heller løpingen bli som den blir, det er ikke gøy å sykle rolig og kontrollert i en konkuranse. Durer videre og suser forbi Tom Arne et stykke etter Stamsund, dette går fint, nærmer meg Gimsøy og merker jeg hater litt, hater alt, det har kostet å ligge bak Per Anders og det var vanskelig å få i seg næring i denne perioden. Jeg hadde gledet meg til å sykle forbi Pøbel sin gassmaske street art på det falleferdige huset på Gimsøy, husker det så godt fra i fjor, viste ikke at det fantes før jeg plutselig var der. Nå skulle jeg ta meg tid til å kikke nøyere på det, og vist det var noen med kamera i nærheten så hadde jeg planer om å få tatt et bilde av meg foran huset, det var ingen fotograf der, like greit, hatet hele huset. På tide å spise. Spiser flere barer og tømmer drikkeflaska imens jeg hater alle golferne på Lofoten link. Gunther suser forbi meg og snart kommer også Tom Arne og Alexander og tar meg igjen. Energinivået tar seg opp igjen og jeg henger meg på, følger de ut til Henningsvær og tilbake og føler ettehvert at jeg kan dra fra. Gir de en sjangs til å henge på fra Rørvikvatnet men derfra sykler jeg alene inn. Er nummer 7 inn i T2 og i noen minutter nummer 5 etter T2.

Løpingen blir som det måte bli, rett på 6 tallet i tempo, men det holder seg ganske stabilt på ca 6m20sec/km, som ikke er bra, men greit nok til meg å være. Taper selvsagt plasser nå, selv med friske bein hadde jeg ikke klart å holde de raskeste løperene bak meg, er fort 10.-11. plass. De første 25km går bra, kjemper litt med meg selv innimellom, har jo lyst å gå, men løper, stolpe til stolpe osv. Så er det fjellet, fatter ikke at det kun er litt over fem hundre meter over havet, det føles som flere tusen, og i hvert fall like høyt som Gaustatoppen. Jeg karrer meg over, tar noen bilder underveis, to facebookoppdateringer blir det også. På vei ned igjen kommer første dame sprettende bak meg, hakk i hel har ho tre andre fjellgeiter, skjønner ikke at man kan løpe så fort nedover fjellsidene. Jeg blir chicked og ikke topp ti uansett så jeg prøver å kose meg så godt jeg kan, ikke misforstå, det er ingen kosetur, men alt er relativt. Kommer ned til grusveien og treffer Ingvill, ho ler av meg, fikk vite senere at jeg såg så full ut. Ho følger meg på sykkel frem til neste fjell, Tjeldbergtind, før jeg går over det. Treffer fotograf Kai-Otto oppi der, der også, han er overalt. Poserer, bilder er viktig, husker jo lite av dette uten bilder, ser du en fotograf må du posere, eller late som du er flink i det du gjør. Klatrer ned igjen på andre siden og løper mot mål. Tar en stilfull målgang med flagg og jubel fra uteresturangene. Ruset på opplevelsen, utsikten og atmosfæren er jeg nesten overasket selv over hvor glad jeg er. Herlig å være såppass oppegående i mål, men allikevel vite at man ga alt, bare litt mer kontrollert enn vanlig. Blu kom jo på 13 plass i OL, jeg tenkte at jeg sku være like god som han, men jeg er jo ikke det, så det ble 18. plass på meg. Var i mål på 14t56min altså 3 min raskere enn i Norseman to uker tidligere. Og etter sigende er Lofoten vel så tidkrevende, men det viser vel bare at jeg har rett når jeg sier jeg er bedre på flat sykling enn i bakker. Gleder meg til neste år, sub14 i fint vær må kunne gå.

Hvor det ble av superlativene? Gidder ikke, ord dekker ikke, dette må oppleves. Bildene og filmene gir deg bittelitt bedre innsyn i denne verden, men du må reise dit, mener det, du må reise dit, delta i en av konkuransene uke 11, 22 eller 33, eller i det minste se på, men du må reise dit…

14067839_10153668473347407_3024438387109431818_o
Henningsvær helt til venstre og Svolvær til høyre, resten av løypa rundt om i midten av bildet.

 

14095823_10153671874972407_4423221368782519839_n
Før start på fredagens olympisk+ distanse, Ingvill spent på kaien

 

14124293_524942304370193_5730017484175305899_o
Ingvill på svømmeetappen. Foto: Kai-Otto Melau

 

13962645_10153672155712407_7042083899534326252_n
Ingvill på vei fra Henningsvær til Svolvær

 

Tempo cockpitn på sykkln til Ingvlll. Fornuften har seiret, gode bremser og enkel giring.
Tempo cockpitn på sykkln til Ingvlll. Fornuften har seiret, gode bremser og enkel giring.

 

14022078_10153672155702407_7534845386582775007_n
Verdens raskeste «hybridsykkel»

 

14063961_10153672155577407_2785324740668461561_n
Selv der man løper på asfalt føler man seg i ett med naturen

 

14079941_10153672155592407_9169751289824679690_n
Hva skal man si?
14047291_524935004370923_6547875272039977870_o
Jeg heier. Foto: Kai-Otto Melau

 

 

14086204_10155080611003998_2888335397461112679_o
«Fiskerkona» skuer utover svømmerne. Foto: Kai-Otto Melau

 

14115031_10155080610853998_2771309837583175611_o
Fiskehjel og svømmere i soloppgang. Foto: Kai-Otto Melau

 

13987441_10155080609333998_321866196712385954_o
På vei inn fra Henningsvær. Foto: Kai-Otto Melau

 

Ganske kult prosjekt av Pøbel street art.
Ganske kult prosjekt av Pøbel, street art.

 

14290018_531224077075349_7979884145773726792_o
Ganske nøyaktig 200km ut i løpet her. Foto: Xabier Ancin Murguzur

 

14021537_10153675060852407_452320715353467596_n
Løper så fort jeg kan, men må jo få stoppe å ta bilde vel? Foto: løypevakten

 

14053787_10155080609363998_8028238293241890061_o
Siste oppoverbakke før siste nedoverbakke før mål. Foto: Kai-Otto Melau

 

14138099_526851300845960_1263766779670632882_o
Det var ikke min ide, lover. Foto: Kai-Otto Melau (hvem sin ide tror dere det var da? Foto: Kai-Otto Melau Foto: Kai-Otto Melau Foto: Kai-Otto Melau)

 

14188320_526851340845956_8836127404613153294_o
Hele løypa er ikke slik, bare nesten. På ca 242km. Svir i lårene kan du tru. Foto: Kai-Otto Melau

 

14064039_10153964505312525_3270363654749489934_n
Så utrolig deilig å komme i mål. Det blir bare kjekkere og kjekkere for hver gang. Foto: Min kjære Ingvill

 

Når du først er i gang kan du se denne en gang til, i liten storm er dette noe av det kuleste jeg har gjort, i hvert fall slik jeg husker det et år etter.

 

 

Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2016 – Never give up

Okei okei okei, det var ikke lett, ikke i det hele tatt. Kan strekke meg til å si lettere enn første årene, men fremdeles så langt fra lett som man kan komme. Det er verdens hardeste triathlon og det skal ikke være lett.

Det handler om å ikke gi opp, jeg suger i å ikke gi opp. Jeg har vært med tre ganger før og har tre hvite skjorter i skapet. (Her kan du lese om 2013, 2014 og 2015. Hvis du har god tid bør du gjøre det før du leser videre.) I ren uvitenhet har jeg trudd alle tre årene at jeg kunne ta den svarte skjorten. Dette er fjerde året på rad jeg er med, ja på rad, i utgangspunktet er det ca 10% sjangs hvert år å få plass, så her snakker vi 1/10000. Første året ble jeg valgt ut til å være med i Team Isklar (ikke Team Isklar Elite altså) der jeg skulle representere sofasliterne og eksrøykerne. År 2 og 3 vant jeg på loddtrekning. I år gjorde jeg ikke det, men ga ikke opp. Intersport hadde en lik og del greie med 3 (7) plasser som jeg var med på, men trakk meg med flau smak i munnen etter å ha overbeskattet vennskapet i nettverket mitt. I mellomtiden hadde Norseman en designkonkuranse der man kunne vinne en plass og der slo jeg til med mine særdeles kreative egenskaper (designet ble ikke brukt), men jeg fikk plass, aldri gi opp, skal man være med på Norseman må man ha plass først.

De siste ukene og kanskje måneder har jeg blitt litt apatisk til hele Norseman, jeg tenker nå at det kanskje var underbevistheten som drev proaktiv skadebegrensing dersom skuffelsen skulle bli et faktum, jeg var faktisk for første gang forberedt på at det kunne bli hvit, eller ingen skjorte, og at noe bedre var bonus. Analytisk viste jeg at jeg var god nok, i hvert fall mye bedre enn før, men jeg våget ikke helt å tro på det, selv om jeg svarte klart ja hver gang noen spurte om jeg gikk for svart. Heldigvis gikk ikke apatien ut over treningen og jeg har trent jevnt og  vært tolmodig. Jeg har blitt veldig flink til å skvise inn økter i hverdagen, løpe eller sykle til jobb, bruker nesten ikke bil, mye rolig men korte turer, ca 360 timer hittil i år, pluss en halvgod treningshøst i fjor. 100 turer til steinsfjellet har det blitt. Også familiesydenturen ble ganske bra treningsmessig med morgenjogg hver morgen, noen intervalløkter innimellom, 2600m svømming i et badeland, en litt mislykka strikksvømmetur i jaccuzi, en lang joggetur og en sykkeltur på billigsykkel med bøyde pedaler på grus, utrolig hva man kan få tid til.

Jeg fikk det travelt med siste forberedelsene hjemme i dagene før avreise, men ble til slutt klar til å reise innover torsdagen. Pakker lettere enn noensinne med «kun» to reservehjul, deler og verktøy, klærne jeg har tenkt å bruke pluss et halvt sett ekstra, 2 par sykkelsko og 4 par løpesko, gels og pulver til flere dager, men det tar jo ikke så stor plass. Vik Pensjonat er målet, budde der i fjor også, veldig fornøyd. På vei innover kommer endelig sitringen i kroppen og jeg begynner virkelig å glede meg.

Fredagen i Eidfjor er helt spesiell, morgensvøm med påfølgende kaffi og kaker fra United Bakeries. De kule isblokkene med isklarflasker, tar ei hver gang vi går forbi, alle kommer hjem med masse halvdrukne isklarflasker i bilen. Pakker ut og inn, klistrer merker på bil, pumper luft i hjul, småspiser hele dagen. Har såvidt tid til å gløtte litt på Eidfjord Minitri, de fikk det tøft på utsiden av cruiseskipet i store bølger. Klarer å samle nærmeste familie og support til felles middag. Karin og Mari skal se svømmingen og følge resten av dagen med Bestemor og Bestefar i bobil, de får grei beskjed om å vente i Eidfjord til køen er forbi. Så er det siste sjekk før jeg legger meg, kler på meg alt jeg skal sykle med og kler det av meg igjen oppi skiftekassen. Sover elendig dårlig fra 23:00 til 03:00.

Innsjekk, sykkelsjekk, klargjøring av T1, fergeturen og alt det der. Man går og ser seg tilbake, om man kan suge litt ekstra ut av atmosfæren, eller skal man bevege seg videre. Har ikke lyst at øyeblikket skal gå over. Ny ferge, trangt inne, så jeg legger meg og slapper av ved trossene. Jeg må innrømme at jeg er svært mye roligere i år, slapper av og spiser frokost, nå det er dags går jeg helt frem og stiller meg først, litt overaskende at ingen står der allerede. Trur jeg er først uti og svømmer til start.

Svømmingen er rufsete og blir bare værre inn mot T1, store bølger med og vistnok motstrøm. Jeg må konsentrere meg om å tenke på at de andre har det sikkert værre enn meg, for jeg tåler dette relativt bra. Det går seint, mange bomtak og avbrutte innpust. Siste 800m er det kun mulig å puste på høyre side, svømmer ikke like beint da og må korrigere kursen oftere. Kommer i land og er skuffet over tiden på 1:20, men aner ikke hva plass jeg er på. Kler på meg bib shorts, jersey, løse ben, vintersko (høye noeprensko), vinterjakke, refleksvest, hansker og verdens kuleste hjelm. Bortsett fra at hanskene var dårlig og at skoene samlet vann opp til leggene så var bekledningen perfekt. Varm nok og ganske aero.

Jeg hadde en masterplan og en underplan. Masterplanen min for dagen besto egentlig bare av et punkt, jeg skulle ha kontroll på hva jeg gjorde hele tiden, skulle jeg forandre noe, eller improvisere utoverdagen så skulle jeg allikevel ha kontrol på konsekvensene. Spurte meg selv mange ganger, -har jeg kontroll? -ja det har jeg. Underplanen var litt mer komplisert, men ikke mye, spise minst 60g karbo i timen, 15g hvert kvarter, høyere fokus mot slutten. Sykle 200w i bakkene, justere dersom pulsen ikke ligger i sone 2, wattmåleren min er ikke kalibrert så 200w er ikke 200w, samme gjelder hr sonene, høy sone 2 er nok egentlig sone 3, men jeg har ikke våget å forandre på instillingene før Norseman. For min referanse gir tallene mye mening slik det er. På løpingen skulle jeg holde igjen litt første mila og se hvordan det gikk.

Jeg sykler måbudalen særdeles kontrollert, legger meg rett under 200w og ser det stemmer med sone 2 puls, de kommer bakfra som vanlig og renner forbi oppover, men ikke så mange som vanlig. Vet ikke helt hva jeg skal tro, jeg svømte jo på en dårlig tid, jeg syns det avtar mye på hvor mange det kommer bakfra, er det ikke flere der bak? Hvor er jeg i feltet? Registrerer at jeg blir tatt igjen av noen av kanonene i feltet, men det har skjedd hvert år, at jeg svømmer bedre enn enkelte i eliten. Jeg vet ikke hva jeg skal tru, tenker at hvis jeg er 175 eller bedre på dyranut så kan det gå. Dyrenut har alltid vært min dårligste plassering, klatrer alltid noen plasser etter Dyranut, på en annen side så går det jo enda fortere foran i feltet så jeg er veldig usikker. Jeg teller de som kommer bakfra og på Maurset får jeg dagens første sekundering av barndomsveninne Silja og mannen Marius som har kommet for å heie. Jeg var nummer 91 ut på sykkel i T1 og har tapt ca 30 plasser etter det, jeg er på 120 plass og det er ikke langt igjen til Dyranut. Jeg holder maska i noen sekunder, så bryter jeg fullstendig sammen, 4 år med følelser kulminerer i dette øyeblikket, endelig blir det en reell kamp om den sorte trøya, dette skal jeg klare. Jeg får bekreftet plasseringen på dyranut, der ligger jeg som 133. Over hele vidda ligger det syklister overalt, oppå presenninger, under presenninger, inni biler, trudde det var juks, men support hadde fått SMS om at i år var det lov å skifte inni biler, folk hadde ikke kledd seg godt nok, det hadde jeg. Jeg skifter litt fokus fra jakting på hen foran til skadebegrensing, kjører jevnt og sikkert, tar ingen sjangser. Følger nøye med på asfaltdekket og tar det rolig i svingene, sykler allikevel fort. Tar igjen 20 fra dyranut til T2. Høsten er kommer til hardangervidda og det sprutregner, med innslag av små isbiter i regnet, det svir i fjeset kan jeg love. Er ikke særlig kald, men fryser på fingrene, sliter med å plukke frem gel og drikkeflakse, men det går, har heldigvis gel på småflasker som slipper å åpnes. Tar i mot to bananer, mest for å slippe å fikle med noe annet, banan kan spises med boksehansker på så det er bankers på en kald dag. Imingfjellet i kraftig medvind blir en rørende opplevelse, tenker tilbake på første året der jeg hadde motvind og tåke og knakk helt sammen. Tessungdalen er aldeles galskap, i hvert fall øverst, vaskebrettasfalt og hårnålsvinger der man skal bremse fra 80km/t til 10km/t på verdens dårligste asfaltdekke, resten av dalen er mye bra og raskt dekke, men med innslag av pot holes og telehiv, hele tiden på alerten. Kommer inn i T2 på ca 8:40 og gløtter bort på utløpet og ser at plass nummer 107 er på vei ut. Bytter på overkroppen og sokker og sko, velger ikke favorittskoene, tar heller noen jeg tror er bedre i regn, favorittskoene pumper vann inn igjennom to hull under solen på våt vei. Løper ut som nummer 113.

Vet at nå skal jeg bli tatt igjen av endel gode løpere, men de er ikke så mange som tidligere år, finner ut at det er ca 7 stk i timen og jeg skal løpe i ca 2t30min før zombie hill, tåler jo å tape 15-20 plasser så jeg løper i mitt tempo. Første mila går fint, prøver meg på kun isogel, men finner ut at jeg må ha winforce også, tar en gel hver 3km og sutter på winforce hele veien. Ikke fornøyd med skoene, disse kaster vann opp foran, så jeg ble jo våt uansett, så da bytter jeg til favorittskoene. Fra 15 til 25 blir det tungt, må sakke litt på farten, men ser meg bakover og innser at jeg godt kan løpe saktere, selv om jeg ikke har lyst, reduserer tempo til ca 6:20 og løper resten inn til zombie hill. I bunn er jeg på plass 127. Forserer zombie hill sånn halveis bra, tar igjen 6 stykker, men mister litt driven mot slutten, får blemmer under tåballene etter 12t med våte sko. Tar meg tid til å hilse på Karl Magnus Mangerud i «mindesvingen» som han kalte det 🙂 Hører cutoff og heiaropene. Løper (går) jublende over cutoff timing matte, -oj det var dagens gladeste, hørte jeg fra crew. Diller litt, tar noen bilder og mottar utallige klemmer og håndtrykk, forlater den etterhvert så store heiagjengen, den ble større og større utover dagen, og fortsetter oppover i lag med Bjørn Helge, han med sekk på mage og rygg, jeg trenger ikke ta den på før Stavsro (37,5km). Ingvill og Karin (11) tar bussen inn for å komme opp før oss. Torill gikk for sjekke inn i hytta og steike pizza. Vi løper faktisk litt av strekket inn til Stavsro.

Bag check går sånn halvveis, han spør hva jeg har i sekken, husker jeg har dunjakke og 3 gels, husker ikke at jeg har mobil, penger, lykt, drikke, vindjakke, lue, hansker, varmefolie. Men jeg får jo selgsagt fortsette, er relativt oppegående. Drikker litt saft og spiser en bolle, så tar vi fatt på fjellet. Turistene har tydeligvis fått med seg hva som pågår, for aldri har jeg fått så mange gratulasjoner på en fjelltur, alle heiet og gratulerte. Treffer også mange supporter på vei ned etter de har hatt sin målgang. En veldig sterk opplevelse å gå oppover der, parademarsj, rask sådan. Vi tar igjen Ingvill og Karin rett før toppen, avpasser farten slik at en franskmann foran skulle få gå alene over mål, så går vi tre hånd i hånd over mål, imens jeg roper – dette er så lett!

Så blir alt litt kaotisk, umiddelbart etter målgang stikkes kameraer og microfoner helt opp i fjeset mitt, så plutselig må jeg ta bilde ved den store klokka før den bikker 15t, så nye intervju, på engelsk, jeg svarer bare tull, så får jeg sette meg ned på kne og ha et lite sammenbrudd i armene på Ingvill, så må jeg flytte meg og spise suppe, ikke stå i veien for neste målgang, drikke litt saft, koko, husker ikke mye av det, men jeg var veldig glad, det vet jeg. Så gikk vi inn i turisthytta og kjøpte vafler. Lander litt der inne før Karin og jeg går for å ta banen ned igjen, Ingvill og Bjørn Helge går ned.

Det èr ingen skam å hente en hvit skjorte, men det er mye mye kjekkere å hente en svart. Jeg er en av de gladeste og det er det mange som har fått med seg, gratulasjoner og håndtrykk i øst og vest, og når jeg stiller meg opp med tre hvite skjorter og den svarte for fotografering mottar jeg stående applaus fra alle som var der (det var ingen plass å sitte, derfor stående applaus). Lars Petter kommer bort til meg og gratulerer meg, han gratulerer meg, jeg sier -takk (pause) -ja, i lige måde, gratulerer. (det var jo han som vant).

Det har vært en lang reise, og det har handlet om å ikke gi opp, at jeg klarte det til slutt er vel et under, bare det å få plass, men jeg har tenkt at jeg skal iallefall gjør det jeg kan for at jeg skal få den svarte skjorten, så får det utenforstående gjøre sitt, og det holdt. Uten å vite noe om det så tenker jeg at årets vinner i herreklassen, Lars Petter Stormo, må jo hatt flere gode muligheter til å gi opp underveis han også, han vant i 2007, 9 år siden, og så vinner han igjen nå, med løyperekord, det er jo bare helt sinnsykt. Jeg tipper han er kjempedårlig på å gi opp. Alle som er med i Norseman er dårlig på å gi opp. Kudos til alle de som suger i å gi opp.

Sees neste år 😉

Nå er det off to Lofoten. Sånn gikk det i fjor.

 

Det blåser godt opp på fredags kveld for å lage litt bølger til oss. Ingvill, Torill og Bjørn Helge er support, mens Karin og Mari heier i lag med Bestefar og Bestemor

 

Karin sender snap rett før start
Mari tester hjelmen, den er godkjent
Veldig fornøyd med sykkeloppsettet i år. Giant TCR 2013 med tempo cokpit, 11/34 XT kasset, medium cage bakskifter, 52/36 powertap chainrings. Zipp 900 og 808 med Veloflex Roubaix 25mm. Lett å sykle oppover og superrask nedover. Nei, plata er ikke tung, mindre enn 1 kg og det er ikke stress å sykle med plate i vind, to myter som ikke dør.
img_3962
Heiagjengen på plass 06:00

 

IMG_0552[1]
Mye klær som skal på.
Vet ikke hva temaet er her, men sikkert dagsaktuellt. foto: Alexander Snare

 

Beste heiagjengen, det sa konkurentene også. Her blir to ukjente jenter på Kikut integrert i gjengen, før de ble plutselig forlatt igjen med papirflagget sitt.
IMG_0566[1]
Passerer ut av T2 som nummer 113
Passerer 15km med godt mot
Hærlig utsikt oppover

IMG_0570[1]
Ser værre ut enn jeg er
IMG_0576[1]
Fremdeles bra driv i zombie hill. Hører samme sangen opp igjen og opp igjen ca 16-17 ganger, Rammstein Spieluhr, rask gange takt, prøv selv.
IMG_0578[1]
Legesjekk og småprat
IMG_0596[1]
Mamma, Pappa, Mari og niese Karoline er fornøyd i cutoff
 

Veldi happy i bag check på 37,5km
Treffer man Fotograf Kai-Otto Melau må man bare posere og smile
Over målstreken med Karin (11) og Ingvill
I mål på 14:59:16, men klokka stopper jo ikke, men fikk tatt sub15 bilde, såvidt.
IMG_0605[1]
Tilbake i hytta før det ble mørkt
Får skjorta utlevert av rosaskjorten Jonny Hisdal, en legende innen medisinfaget selvpining

 

Ganske glad
IMG_0619[1]
Enda gladere
IMG_0613[1]
Heiagjengen ble bare større og større, her ca halvparten

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

The Pointless Swim 2015

Jeg trenger ikke skrive så mye denne gangen. Filmen under beskriver egentlig det meste, men jeg kan ta bakgrunnen og ikke minst moralen her.

Jeg er med på en konkuranse på jobb, man logger alle treningene så kan man som lag vinne flotte t-sjorter og lignende, om å gjør å trene mye egentlig. En kollega hadde klart å logge 13,8km svømming, jeg tvilte på det og spurte. – Nei så god er jeg ikke, svarte han, han hadde logget feil. Jeg tenkte jo selvsagt at det skal jaffal jeg klare, så var det gjort, kunne ikke la være heller da.

Men hvorfor gjøre noe slikt? Kult, anerkjennelse, heder og ære er en del av det, men en større del er sin egen grensesprengning. Nå svømte jeg Horten-Moss i fjor som er 10500m, så dette ble ikke noe kvantesprang for meg, men før det var 1500m, 1900, og ikke minst 3800m kjempelangt. Mye av fokuset før en triathlonkonkuranse gikk på hvor langt jeg skulle svømme, gruet meg mye til de «lange» distansene. Nå er 3800m walk in the park, det er bare å gjøre det. Jeg kommer ikke til å grue meg for noe svømmetur mindre en 20km etter dette i alle fall. Terje er allerede klar for open water halvmaraton.

Så enjoy the movie 🙂

Race Report – The Arctic Triple – Lofoten Triathlon Test Race 2015

Jeg fikk plutselig en lang melding på facebook en junidag, den var fra Maria, som jeg ikke kjente. Ho lurte på om jeg ville være med å teste Lofoten Triathlon. Distansen er en full Ironmandistanse og litt til, altså 4km svømming, 196km sykkel og 45km løp, siste del av løp over et «lite» fjell. Jeg forsto at det var en god samling spreke folk som var invitert og jeg ga tydelig beskjed om at jeg kom til å strekke godt i feltet og at dagen kom til å bli veldig lang. Så når de allikevel ville ha meg med måtte jeg jo si ja. Jeg tenker de ville ha noen stabilt gode og noen stabilt mindre gode, men at det også var viktig å ha en gjeng med stayere som kunne klare seg litt selv om det skulle bli noe surr i arrangementet under testløpet. Jeg er jo dårlig på å gi opp, så jeg passet jo bra inn der. Må si jeg er imponert over at det i det hele tatt kjøres et testløp, tyder på at de tar oppgaven seriøst og virkelig vil skape noe unikt.

Vi reiste opp torsdagen, løpet var på lørdag. Vi tenkte at minst en dag måtte vi ha til å se oss litt rundt, skru sammen sykkel, teste den og pakke poser og sekker. Jeg bare sier det med en gang, sett av ferie, avspassering, gro-dag, egenmeldingsdager, pappaperm og kanskje en aldri så liten sykemelding med en gang, én fridag er ikke i nærheten av det man må ha, nok til de praktiske forberedelsene, men å bryte opp og reise hjem allerede på søndagen igjen føltes bare blodig urettferdig. Jeg kommer ikke til å skrive så mye om hvor vakkert det er, det er verdens vakreste område, mer er det ikke å si om den saken.

Klokken ringer 0440 og jeg tusler ut i gangen for å ta heisen ned til frokost. I vindu ved siden av heisen er det utsikt sørover Vestfjorden. Det var meldt kuling, vi fikk liten storm til slutt. Bølgene på utsiden av moloen var ikke i nærheten av «svømbare» i triathlonsammenheng. Svømmingen var åpenbart flyttet til indre havn, som i seg selv var ille nok. Choppy bølger og synlig vanndriv i luften over bølgene, vi skulle få smake på sjøluft. Svolvær torg var skiftesone og selv om det var laget sykkelstativ ble de fleste syklene lagt rett på bakken slik at de ikke skulle blåse vekk. Etter en superkjapp revidert race brief i gangen på hotellet med kart over den nye svømmetraseen var det til å tusle bort på brygga. Det var ingen som fikk tid til oppvarming, men trur ikke noen savna det. Bring it on.

Jeg trur de største bølgene var i begynnelsen, frem til første bøye var vi mye under vann og pusting måtte skje når der var luft og ikke vann, nok en gang takker jeg meg selv for å ha lært meg bilateral pusting. Etter runding første bøye snur vi nordover og surfer på bølgene innover langs fiskehjell og rorbuer. Vi var jo bare 14 stk, så noe særlig kaos var det aldri, men fra nå av såg jeg ingen, kjente bare noen som kilte med på tærne i ny og ne. Vi nærmer oss runding halveis og skal plutselig snu, jeg skjønner ingenting for jeg vet at vi ikke har svømt helt nord til ytterste runding. Fikk vite senere at svømmeløypa måtte legges om enda en gang etter start siden rundingsbøya låg langt oppå lang og bølgene der var uforsvarlig store. Svømte litt sikksakk etter en kayak, viste ikke helt hvor jeg skulle. Kayakpadleren hadde prøvd å snakke med oss, men med ørepropper, stiv kuling og bølger som slår over hodet hele tiden gadd jeg ikke prøve å høre etter engang. Sørover hadde vi motvind og godt med sjøsprøyt. Jeg registrerte at jeg hadde flere stykker som drafter bak meg og tenker at jeg skal først opp den badetrappa av oss i denne gruppa, så jeg gir litt ekstra inn mot T1. Ante ikke hvor mange som var foran oss, og blir ganske overaska når jeg får høre jeg er nummer tre opp av vannet, «rett» bak Allan.

T1 tar en evighet, taper flere plasser her, men jeg har jo sett værmeldingen og kler på meg nesten alt jeg har med av klær. Jeg har med meg næring for 5 timer på sykkelen, to flasker sterkblandet winforce og masse ølgel. På kalde race der jeg ikke trenger så mye drikke blander jeg dobbelt så mye pulver som oppskriften sier, derav «sterkblandet». Tar ei banan i hånda og legger ut på 196km sykkel.

Jeg sykler jo selvsagt med platehjul, hadde bare det med meg på turen, viste jo ikke at det skulle bli stiv kuling. Hadde tatt det med uansett, det er så kult med platehjul. Jeg blir ikke så stressa av vinden, det er værre med høyprofil fremme, der hadde jeg «kun» 50mm. Etter én km på ei lita bru, med trailer imot og banan i ene handen fikk jeg sladd på bakhjulet av sidevind. Jeg tenkte at dette kom aldri til å gå bra, 196 km med dette går ikke, men det må ha vært glatt, olje i veibanen eller noe slikt, for jeg hadde ikke flere slike opplevelser selv om sidevinden var enda mye verre andre steder. Jeg sykler taktisk, tenker at det kommer til å bli grusomt å holde tempostilling i 7 timer, det går bare ikke, så jeg sitter oppreist der vinden ikke tar og i tempostilling der motvinden tar værst. Og motvind er det, omtrent hele veien. Over broene til Gimsøy er det helt gale, tenker at de 80 sekundene man vinner på en fulldistanse med platehjul går tapt over første brua. Tviholder på styret og sjangler fremover, heldigvis er det lite trafikk, for jeg bruker hele veibanen. Utover på Vestvågøy for jeg prøve hvor viktig en god tempostilling er. Hilde, Vibeke og Karl har tatt meg igjen og jeg henger meg på. Når man har en referanse er det lettere å se om man sykler bra eller dårlig. Ser lett at så lenge jeg krøker meg sammen i tempobøylene så tar jeg innpå de foran, slipper litt opp så siger de fra igjen. Når vi nærmer oss Leknes sykler jeg forbi de, og faktisk fra de, men ikke lenge etterpå kommer sykkeletappens eneste bakke av betydning og de tar meg igjen. Jeg mister litt driven og ikke minst lysten til å sitte i tempostilling, begynner å bli svært trøtt i nakken, det går litt senere og jeg mister de av synet. Jeg sykler alene resten av turen. Jeg får noen partier med medvind, men overaskende få egentlig, mer motvind enn medvind ialle fall. Fra nordspissen av Gimsøy og helt til Henningsvær er det kraftig motvind, 20m/s er det kommet opp i, 23m/s senere på dagen. Det ble en prøvelse av de skjeldne, måtte velge mellom tempostilling og ubehag av en annen verden men allikevel litt fart, eller en mer behagelig oppreist stilling uten å komme av flekken, det ble en blanding. I Henningsvær treffer jeg Ingvill, – gu kor fint det er her, sier ho. Det var ikke det jeg tenkte mest på akkurat da, men jeg måtte jo si meg ening i det. Vi syklet i lag tilbake til Svolvær, vanligvis klarer ikke ho å holde meg, men denne dagen klarte ho det lett. Bruker 7 timer og 26min på 196 flate km.

T2 går raskere, bytter bare sko og tar på meg drikkevesten og lue. Løper litt feil ut av byen og må snu, eller svømme, jeg snur. Stopper en bil og får forklart veien. som vanlig er kilometrene 2-6 circa helt grusom, sliter med å komme i gang med løping, men det løsner etterhvert. Så kommer Svein susende forbi, tenker han må ha stjelt skoene med den farten.  Rett etter kommer Agnethe, ikke like rask som Svein, men siger forbi, tipper det er på ca 6km. Ho siger i fra en stund, men så ser jeg at jeg holder samme tempo, så tar jeg innpå igjen. På 9km er det drikkestasjon hvor vi begge stopper, jeg propper i meg vingummi og vi løper videre i lag mens vi prater, det blir en hyggelig tur inn til Haugen gård på 25km. Agnethe har en skade i ene foten og har bestemt seg for å bryte på 25km.

Jeg bytter til terrengsko og ryggsekk. Samme sekken som Allan vant med, både Lofoten og Norseman, Osprey rev 6, så det må jo bli bra, kan ikke forstå noe annet.

Jeg legger avgårde på siste etappe, en liten fjellknaus på vel 500m høyde, sjarmøretappen. Etter å ha gått på stjernesmell etter stjernesmell har jeg, etter feile og feile metoden, lært meg at kroppen må ha næring. På begynnelsen av dagen max 20 minutter mellom hvert inntak, senere på dagen max 15 min, 10min helt på slutten, minst 60g karbohydrater i timer helt til man er i mål, og vel så det. Dette har jeg blitt ganske god på, så når jeg blir apatisk, deprimert, sur eller bare trøtt så kjenner jeg igjen symptomene og tvinger i meg noe næring/salter. Høyeste fokus under avslutningen på Norseman var næring. Jeg trasker oppover i bratt terreng, fin skogssti i begynnelsen, etterhvert våt mose, myr, gjørme, stien er en bekk, steiner, svaberg, vått og kaldt, regn og storm. Jeg befinner meg plutselig i en situasjon som jeg ikke var psykisk forberedt på. Jeg klarer å finte meg selv ut med å legge skulda på arrangøren, -denne løypa kan jo ikke brukes, tenker jeg, -det er et testløp, testen feilet, ikke vits å prøve engang, jeg har ikke spist noe på en time, jeg går inn i en spiral av mørke tanker, ingenting er min feil, idiotisk løype, bruker 23 min/km, idiotisk, har ikke spist noe på to timer, ingen vits å presse seg, skal jo bare overleve og komme tilbake til hotellet. Det ble et skikkelig mindgame og jeg tapte så det sang. Heldigvis var jeg tørst, hadde egentlig lyst på vann men gadd ikke finne frem, derfor suttet jeg litt på drikkeslangen innimellom, den var fylt med Winforce, hvis ikke måtte de nok ha henta meg i fjellet. I et klart øyeblikk forsto jeg at det begynte å haste med å komme meg til folk, jeg kom til ei elv som ikke kunne forseres og måtte begynne å leite etter ei bru, jeg begynte å spise igjen, for nå var det alvor igjen. Jeg fant ei lysløype som jeg følgte til en skistation, derfra var det grusvei og etterhvert asfalt ned til mål. Siste toppen var åpenbart uaktuell å gjøre i mørket uten lykt, så det bar strake veien til mål. Jeg treffer Frank noen kilometer fra mål, han har bilen full av mat og drikke. Han spør om alt er bra og om jeg trenger noe, men på dette tidspunktet er jo Frank en idiot, så jeg bare svarer at jeg klarer meg og løper videre. Plutselig er Agnethe der igjen, jeg visste at ho var på vei, at ho hadde fortsatt etter en pause ved Haugen gård, 45 minutter hadde ho sittet der og nå hadde ho tatt meg igjen, i løpet av 12km. Vi løp i lag i mål etter 16 timer og 9 min til stor jubel, folk var ekstatiske, jeg var helt tom, i hodet. Etter litt fiskesuppe, en Lofotpils og en god natt søvn var alt så mye bedre.

Det er egentlig ganske deilig når den godfølelsen kommer snikende, det siger inn over meg hva jeg presterte og hva jeg hadde vært med på. Utover formiddagen blir jeg mer og mer overbevist om at jeg har vært med på noe helt spesiellt, første utgave av en ny bucketlist event. Denne kommer til å bli ikonisk, uten tvil. Det vakreste landskapet i verden, litt røft klima, ei overaskende tøff løype. Har ikke så mye mer å si, tom for superlativer, bildene taler for seg selv. Dette er det kuleste jeg har vært med på, punktum.

Datoen for neste år er satt, 20. august går fulldistansen, med en mindre utgave dagen før. Dette må du ikke gå glipp av, jeg lover du ikke blir skuffet, uansett vær. Påmelding åpner 1. nov. følg med på thearctictriple.no og på facebook. Sjekk også fantastiske bilder på gettyimages.no av Fotograf Kai-Otto Melau. Og les Allan sin RR påTriallan.com. Og Frank er selvsagt ikke en idiot, han og Maria og alle i crewet er de kuleste menneskene i Norge. På forhånd takk for det dere er i ferd med å skape.

Sykkeløypa fra live sida til racetracker.no Den ligger der enda og kan kjøres i reprise om man ønsker
Sykkeløypa fra live siden til racetracker.no Den ligger der enda og kan kjøres i reprise om man ønsker
Smil og livet smiler til deg. Klar til å stupe uti 06:00. foto: Kai-Otto Melau
Smil og livet smiler til deg. Klar til å stupe uti 06:00. foto: Kai-Otto Melau
Leder chase group, nummer tre opp av vannet. foto: Kai-Otto Melau
Leder chase group, nummer tre opp av vannet. foto: Kai-Otto Melau
Her leder jeg an gruppen til venstre, oppe og kikker. foto: Kai-Otto Melau
Her leder jeg an gruppen til venstre, oppe og kikker. foto: Kai-Otto Melau
Alle holder på å drukne fordi de må starte klokkene sine samtidig som skuddet går. foto: Kai-Otto Melau
Alle holder på å drukne fordi de må starte klokkene sine samtidig som skuddet går. foto: Kai-Otto Melau
Bilde fra trening dagen før løp. Slikt vær hadde det vært i flere uker. foto: Kai-Otto Melau
Bilde fra trening dagen før løp. Slikt vær hadde det vært i flere uker. foto: Kai-Otto Melau
En lommelykt til 50kr kan også brukes til fremlykt. foto: Christian
En lommelykt til 50kr kan også brukes til fremlykt. foto: Christian
Offfff. foto: Christian
Offfff. foto: Christian
Været er upåklagelig, skal ikke bli for lett heller. foto: Christian
Været er upåklagelig, skal ikke bli for lett heller. foto: Christian
Husker godt denne svingen, går fra medvind til sinnsyk sidevind.
Husker godt denne svingen, går fra medvind til sinnsyk sidevind.
Grusom sidevind på dette strekket, men på slutten fikk jeg faktisk et solglimt her. Hvis du studerer bildet ser du også Hilde og Vibeke ikke langt foran meg, jeg såg de ikke. foto: Christian
Grusom sidevind på dette strekket, men på slutten fikk jeg faktisk et solglimt her. Hvis du studerer bildet ser du også Hilde og Vibeke ikke langt foran meg, jeg såg de ikke. foto: Christian
Ser nesten vindstille ut, men er ikke det. foto: Kai-Otto Melau
Ser nesten vindstille ut, men er ikke det. foto: Kai-Otto Melau
Gule briller gjør livet lysere. foto: Kai-Otto Melau
Gule briller gjør livet lysere. foto: Kai-Otto Melau
Dette fjellet skal ikke få knekke meg flere ganger, neste gang er jeg beredt!. foto: Christian
Dette fjellet skal ikke få knekke meg flere ganger, neste gang er jeg beredt!. foto: Christian

Race Report – Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2015

10,5 grader i vannet, halvering av svømmeetappen for første gang i løpets historie, det passet meg dårlig. Skulle jeg ha noen sjangs på svart skjorte var jeg avhengig av at de som svømmer som skiftenøkler tapte mye tid på svømming, jeg håpet på 3,8km og røff sjø, kanskje det var bad karma å håpe på andres elende, det ble i hvert fall 1,9km på flatt hav. Kaldt var det, men det gikk ganske fort. Jeg hadde bare 18min ledelse på siste svømmer, det holder ikke. Alt dette viste jeg før start.

Support crew Ingvill, Torill og Bjørn Helge klar for avreise
Support crew Ingvill, Torill og Bjørn Helge klar for avreise

Vi reiste inn torsdags morgen for å få med oss «Running up that hill». En båt og fottur til Skore eller Skår som jeg trudde det het, en veiløs gard på andre siden av fjorden som mange av mine eks-kolleger i Frank Mohn har besøkt flittig. Gården er eid av en stiftelse nå, men donert av Mohn familien. Fin tur med kulturelle innslag, men det tok litt i overkant lang tid for en ivrig Norseman, lite mat ble det og, var tilbake i Eidfjord 19:00.

Kultur med T1 i bakgrunnen
Kultur med T1 i bakgrunnen

Fredag morgen er det felles bading i fjorden. Det er kaldt, på ekte kaldt. Jeg har et mål for denne seansen, å være uti i 30 min, gjerne rolig, bare for å kjenne hvor kald jeg blir. Blir fotografert av Slowtwitch imens jeg plasker rundt der (bilde nummer to her, lover det er meg altså). Jeg turner og står på hendene siste minuttene for å få tiden til å gå raskere, og plutselig er 30 min over. Skjelver litt etterpå, men vet at dette skal gå bra. Ikke lenge etter ble svømmedelen halvert og da var jo saken biff, svømmingen kom til å bli plankekjøring.

 

Spør Kalle om jeg kan bestikke noen for å komme til toppen, men det er vist ikke sånn man gjør det
Spør Kalle om jeg kan bestikke noen for å komme til toppen, men det er vist ikke sånn man gjør det
Bade kan jeg jaffal
Bade kan jeg jaffal

Registrering og så shopping, jeg kjøper meg nytt drikkesystem, med to 5dl flasker på brystet. Jeg vet at jeg må løpe et stykke uten support etter T2 pga kaotiske parkeringstilstander og pakking av ting og sykkel osv. Jeg hadde med et drikkebelte (hoftebelte) som jeg ikke liker så godt, så glad jeg fant noe nytt, selv om det kostet mer enn å få en taxi til å kjøre en av supportcrewet med drikkeflasker den første mila på løping. Race-brief var som vanlig mer kulturell enn informativ, men alle vet jo hva som skal skje uansett. Briefen starter med fjorårets film, de siste to minuttene snur jeg meg vekk, har sett filmen tusen ganger før, men jeg kan ikke se den avslutningen uten å gråte.

Support klar for Eidfjord Mini Duathlon
Support klar for Eidfjord Mini Duathlon

Begynner å få det litt travelt, så imens supportcrewet er med i Eidfjord mini duathlon svirrer jeg litt rundt med klistremerker på bilen og drikkeflasker, pakker også topptursekken, tenker det kan jo hende. I år blander vi winforce carbo basic dobbelt så sterkt, eller halvparten vann om du vil. Dette fordi 10-12 liter væske blir for mye for meg når det er 2 plussgrader. Det går i ett frem til 23 tiden, så er det hurtigsoving. Bråvåkner 00:14 men klarer å sovne igjen. 03:03 ringer klokka og jeg spretter opp, tar på meg klær i den rekkefølgen de ligger på gulvet, boxer, ullsokker, neoprensokker, våtdrakt til hoften og fleecejakke. Resten tar jeg med i swimbag. Supportcrewet sover (nesten) videre. Pappa står på utsiden og følger meg til innsjekk og Mamma har kommet seg inn i T1 hvor jeg setter fra meg sykkel og kassen med klær. Jeg vet at fergeturen er verdt pengene alene så jeg haster ombord for å få mest mulig utbytte.

Jeg sitter oppe i salongen en stund, ser på de nervøse sjelene, noen prater energisk, noen er helt stille, alle er tydelig beveget på sitt vis. Jeg spiser en banan og drikker nesten 0.5l (ca 40g karb) winforce, dette er frokosten min, men det er jo bare noen timer siden middag, så jeg føler meg godt proppa før start. Jeg går ned på dekk tidlig, det er der den magiske stemningen er, men jeg syns det blir lenge å være der hele turen. Jeg tar på meg ørepropper, heldekkende hette, Norsemanhetten og briller, damebriller for anledningen, med rosa dekor, men de dekker større område av pannen og hjelper mot brainfreeze. Man kan merke at det fyres opp rundt seg, fokuset øker, småpraten avtar og til slutt er det bare blodig alvor. Jeg spyler meg litt i brannslangene på dekk, slipper litt vann inn i nakke og hals så går jeg helt frem og stiller meg opp. Jeg står i første rekke og venter, ser meg rundt mens jeg klapper taktfast med hendene, vet ikke hvorfor, men klapping føles naturlig da. Endelig får vi hoppe uti og jeg er av de første, plasker og bader meg bortover mot start mens jeg venner med til kulden, tar noen drag men føler ikke stort behov for oppvarming, passer på at fjeset er akkurat lenge nok under vann til jeg vet jeg kan starte svømming uten kuldesjokk. Ser meg litt rundt og ser noen vettskremte fjes, øyner som jeg bare har sett på kalver i slaktebilen, «redd meg redd meg» sa disse øynene, jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å si med mine øyner at dette går bra, så snu meg vekk, kajakene fikk ta seg av de hvis de mente alvor med sitt stille rop om hjelp.

Svømmingen er ganske kaotisk i starten, med overaskende mye knuffing der jeg svømmer. Jeg beholder roen og glir rolig fremover, svømmer på en to-tre stykker som plutselig svømmer bryst. Føler sokkene og spesielt hetten hemmer svømmingen mye, men er glad jeg har de på meg. Kjenner jeg får gnagsår av den nye hetten når vi nærmer oss bålet, frem til nå har det vært kaldt, så treffer vi en ny vegg av kulde, det blir markant kaldere, ny brainfreeze og fingrene er nå kun synlig. Ut av vannet på ca 38min, vet ikke hvor offisiell tid ble målt men den viser 40min. Alle har brukt lang tid, så det var nok noe mer enn 1900m. T1 går bra, sliter med gliderlåser og borrelås pga pinnstive fingre, men Ingvill hjelper til så går det bra det også. Jeg tar på meg mye klær fra starten, vet det er minusgrader på Dyranut. Ut av T1 som 141.

Brukte så liten tid på å få av meg hette og drakt til hofta att jeg må gå litt for å slippe frem de treige
Brukte så liten tid på å få av meg hette og drakt til hofta att jeg må gå litt for å slippe frem de treige

Opp til Dyranut blir en tålmodighetsprøve, jeg holder igjen så godt jeg kan, klarer å ligge under 80-82% hrmax hele veien men taper over 70 plasseringer opp. I måbøtunellen blir jeg gjennomvåt av dugg/svette, stopper rett før Dyranut og bytter til vinterjakke, slik at jeg ikke begynner å fryse. Var det 218 eller noe sånt på Dyranut? Stresser ikke veldig med det, vet jo at feltet er tettere pga kortere svømming. Plukker en etter en i nedoverbakkene, prøver å holde de bak meg i oppoverbakkene. Kikut, Dagali, Nore og Uvdal går egentlig ganske lett oppover, men i begynnelsen av hver bakke kommer «norsemankrampa» mi tilbake, en muskel på innsiden av låret som jeg ikke viste fantes. Krampa henger i noen minutter hver gang jeg kommer til en ny stigning og reiser meg opp i sittende klatring. Nedover i en av dalene må jeg sykle forbi 3 biler, neste dal 3 biler til, så det kan tenkes at jeg skulle vært disket for å bryte fartsgrensen. Imingfjellet var lett i år, her og her kan du lese hvordan det vanligvis er. Tessungdalen er og blir en galskap avslutning på en lang sykkeltur, elendig asfalt, skarpe svinger og bratte bakker. Litt gøy og da, selv om det er mest galskap, tar igjen en haug her også. Skifter alt på overkroppen i T2, og nye sokker. Nye sokker i T2 er blitt en greie, helt nye, kjøpt ferske på Europris dagen før, Trysil ull, deilig å få nye tørre ullsokker. Ut på løp er jeg 193.

Banan i munnen og kyss på kinnet, klar for Tessungdalen
Banan i munnen og kyss på kinnet, klar for Tessungdalen

Jeg har med meg winforce drikk for en time, og en squeezy beer gel, jepp med ølsmak, smaker inntørket øl, men det gir mersmak, og en kjærkommen avveksling til alt det søte, ølgel er min nye venn. Jeg løper, ja faktisk, løper hele veien, nesten, til zombie hill, går noen små bakker, og går mens jeg spiser, men er tøff mot meg selv og bykser i gang etter gel er i magen, drikke gjør jeg mens jeg løper. Det starter på rundt 5:45 og øker jevnt til nærmere 7min/km men alikevel mye bedre enn tidligere, med noen tissepauser og et skobytte blir det rett under 3 timer på de første 25,5km. Ligger på ca 203 plass. Får ipod med Rammstein Speiluhr, bare den sangen, om og om igjen. Bjørn Helge går med meg og vi prater litt mens jeg hører på musikk på ene øret. Prater litt med de andre oppover også. De siste par km følte jeg det var nok og tok på meg andre ørepluggen og skrudde opp musikken, så fikk Bjørn Helge ta seg av småpraten med de andre vi traff. Zombie hill tar jeg på 1time og 4 min, jeg trodde ikke det var mulig å forbedre fjorårets 1t14min, men det gikk altså, uten problemer. Tar igjen noen oppover, men det er ikke så mange i bakken. På toppen står race director og tar imot, jeg vet jo at jeg skal til venstre på hvit løype, har vist det hele dagen. Han bak trudde han skulle til topps, stakkar, men hvordan kunne han unngå å få med seg at han var plass 198? Jaja, hvit løype er ikke veldig motiverende med tanke på fart, men jeg såg jeg hadde muligheter for under 14 timer, så jeg gjorde et ærlig forsøk, men jeg følte at næringen ikke satt like godt lengre, og energinivået gikk opp og ned som en jojo. Drakk på uttristet cola og saft og spiste lakrisbåter, hadde ikke mer ølgel, trudde jeg, hadde en i lomma. 14 timer gikk ikke, men i mål som 189 på 14:10. 1:45 bedre enn i fjor, trekk fra 30min for kort svømming så blir det 1:15 i forbedring. Var altså ferdig å spise suppen i mål før cut-off tiden for svart på 32km, det begynner å bli hardt å bli svartskjorte. I år var jeg faktisk ikke lei meg et sekund, jeg kunne ikke gjort det bedre, og det holdt til hvit i år også. Neste år blir det garantert svart, bank i bordet, 99 plass er målet! Jeg er klar.

Nye sko etter 13km, som å komme i himmelen, neida, men mye bedre enn det var
Nye sko etter 13km, som å komme i himmelen, neida, men mye bedre enn det var
Endelig i mål etter 14 timer og 10min
Endelig i mål etter 14 timer og 10min

Dagens nedtur er at min nyoppladede Garmin forerunner 920XT går tom for strøm 10 minutter før mål, og samtidig formaterer seg selv slik at det ikke finnes noen spor av hele økten, ei heller andre økter, men de har jeg jo lagret fra før. Nesten bortkastet hele Norseman når jeg ikke kan bruke hele vinteren på å analysere puls, sammenligne med året før og ikke minst se hvor sjukt fort det gikk nedover Tessungdalen.

Samler på skjorter, 10 stk så har jeg den rosa, den rosa er kulere enn de svarte
Samler på skjorter, 10 stk så har jeg den rosa, den rosa er kulere enn de svarte
En vakker dag skal startnummeret mitt opp på Gaustadtoppen, under konkuransen, ikke dagen etter.
En vakker dag skal startnummeret mitt opp på Gaustadtoppen, under konkuransen, ikke dagen etter.
Kjære Norseman, kan jeg snart få komme til toppen?
Kjære Norseman, kan jeg snart få komme til toppen?

Merking av reklame: Jeg har betalt full pris for alle produktene som er nevnt i innlegget, så du trenger ikke anse det som reklame, anbefalingene og skryt av produktene kommer rett fra hjertet.

 

Kan jeg håpe på svart, eller blir jeg bare skuffet da, igjen?

Et lite og kanskje nytt perspektiv på Norseman.

Mange har spurt, hva er det du gruer deg mest for? Svømming, sykling eller løping? Jeg svarer som oftest løping, men det er ikke sånn det er. Det er ikke gnagsår i skrukken, krampe, kvalme, kulde, varme osv som gjør Norseman til en ekstrem øvelse, det er det som skjer og ikke skjer inni hodet underveis, kampene man må ta, inni hodet. Mange av kampene taper man. Jeg gruer meg mest til å bli lei meg.

Det er vel ingen hemmelighet at jeg, to ganger, har prøvd og håpet på svart skjorte i Norseman. I 2013 var jeg ikke i nærheten, jeg kom sist. I 2014 nådde jeg cut-off tiden, men var ikke blant de 160 første, reell cut-off var 1 time og 15 min foran meg. Jeg tror jeg er blitt litt bedre i år, jeg håper feltet ikke er så stort og sterkt som i fjor, og så tror jeg at forholdene er på min side, spesiellt siden jeg tåler godt kaldt vann. Men er dette nok? Aner ikke, jeg har egentlig liten påvirkningskraft på det nå, eneste jeg kan gjøre er å prøve så godt jeg kan.

Problemet er ikke skuffelsen i seg selv, jeg kan leve med den, under normale omstendigheter. Men når følelsene blir forsterket 6 milliarder ganger av utmattelse, næringsmangel, vesketap og saltmangel blir det uutholdelig. Det gruer jeg meg til. Å bli rørt til tårer av sin egen bragd er i værste fall litt flaut for en tøffing, men ellers bare fantastisk. Å være lei seg, ganger 6 milliarder, er bare vondt. Jeg har aldri vært så lei meg som jeg var ved Miland i 2013. I en normal sorgprosess kommer fornuften inn og hjelper deg videre, du vet det blir bedre etterhvert, og da blir det bedre. Etter 10-15 timer med høy puls finnes det ingen fornuft eller tankekraft og følelsene får løpe gallopp i alle retninger uten hemninger. Da er det greit om følelsene er gode.

Håper virkelig jeg får svart skjorte i år….

I mellomtiden får jeg prøve å finne gode argumenter for at det viktigste er jo å delta.

Du tenker kanskje, hvorfor holder han på med dette? Dette var medaljens bakside, den er høgst forbigående. Medaljens fremside er større, og den varer evig.

Lykke til dere andre utøvere, support, heiagjenger og ikke minst dere som sitter timevis foran pcen og venter på en oppdatering. I år blir det GPS tracking og forhåpentligvis flittige facebook oppdateringer. Tipper at nettsiden blir live.nxtri.com hvis ikke så finner du den sikkert på nxtri.com eller facebook. Det hjelper litt å vite at noen følger med, kanskje spesiellt for oss bakerst i feltet.

14964194491_ffe70a8ae3_c