10,5 grader i vannet, halvering av svømmeetappen for første gang i løpets historie, det passet meg dårlig. Skulle jeg ha noen sjangs på svart skjorte var jeg avhengig av at de som svømmer som skiftenøkler tapte mye tid på svømming, jeg håpet på 3,8km og røff sjø, kanskje det var bad karma å håpe på andres elende, det ble i hvert fall 1,9km på flatt hav. Kaldt var det, men det gikk ganske fort. Jeg hadde bare 18min ledelse på siste svømmer, det holder ikke. Alt dette viste jeg før start.

Vi reiste inn torsdags morgen for å få med oss «Running up that hill». En båt og fottur til Skore eller Skår som jeg trudde det het, en veiløs gard på andre siden av fjorden som mange av mine eks-kolleger i Frank Mohn har besøkt flittig. Gården er eid av en stiftelse nå, men donert av Mohn familien. Fin tur med kulturelle innslag, men det tok litt i overkant lang tid for en ivrig Norseman, lite mat ble det og, var tilbake i Eidfjord 19:00.

Fredag morgen er det felles bading i fjorden. Det er kaldt, på ekte kaldt. Jeg har et mål for denne seansen, å være uti i 30 min, gjerne rolig, bare for å kjenne hvor kald jeg blir. Blir fotografert av Slowtwitch imens jeg plasker rundt der (bilde nummer to her, lover det er meg altså). Jeg turner og står på hendene siste minuttene for å få tiden til å gå raskere, og plutselig er 30 min over. Skjelver litt etterpå, men vet at dette skal gå bra. Ikke lenge etter ble svømmedelen halvert og da var jo saken biff, svømmingen kom til å bli plankekjøring.

Registrering og så shopping, jeg kjøper meg nytt drikkesystem, med to 5dl flasker på brystet. Jeg vet at jeg må løpe et stykke uten support etter T2 pga kaotiske parkeringstilstander og pakking av ting og sykkel osv. Jeg hadde med et drikkebelte (hoftebelte) som jeg ikke liker så godt, så glad jeg fant noe nytt, selv om det kostet mer enn å få en taxi til å kjøre en av supportcrewet med drikkeflasker den første mila på løping. Race-brief var som vanlig mer kulturell enn informativ, men alle vet jo hva som skal skje uansett. Briefen starter med fjorårets film, de siste to minuttene snur jeg meg vekk, har sett filmen tusen ganger før, men jeg kan ikke se den avslutningen uten å gråte.

Begynner å få det litt travelt, så imens supportcrewet er med i Eidfjord mini duathlon svirrer jeg litt rundt med klistremerker på bilen og drikkeflasker, pakker også topptursekken, tenker det kan jo hende. I år blander vi winforce carbo basic dobbelt så sterkt, eller halvparten vann om du vil. Dette fordi 10-12 liter væske blir for mye for meg når det er 2 plussgrader. Det går i ett frem til 23 tiden, så er det hurtigsoving. Bråvåkner 00:14 men klarer å sovne igjen. 03:03 ringer klokka og jeg spretter opp, tar på meg klær i den rekkefølgen de ligger på gulvet, boxer, ullsokker, neoprensokker, våtdrakt til hoften og fleecejakke. Resten tar jeg med i swimbag. Supportcrewet sover (nesten) videre. Pappa står på utsiden og følger meg til innsjekk og Mamma har kommet seg inn i T1 hvor jeg setter fra meg sykkel og kassen med klær. Jeg vet at fergeturen er verdt pengene alene så jeg haster ombord for å få mest mulig utbytte.

Jeg sitter oppe i salongen en stund, ser på de nervøse sjelene, noen prater energisk, noen er helt stille, alle er tydelig beveget på sitt vis. Jeg spiser en banan og drikker nesten 0.5l (ca 40g karb) winforce, dette er frokosten min, men det er jo bare noen timer siden middag, så jeg føler meg godt proppa før start. Jeg går ned på dekk tidlig, det er der den magiske stemningen er, men jeg syns det blir lenge å være der hele turen. Jeg tar på meg ørepropper, heldekkende hette, Norsemanhetten og briller, damebriller for anledningen, med rosa dekor, men de dekker større område av pannen og hjelper mot brainfreeze. Man kan merke at det fyres opp rundt seg, fokuset øker, småpraten avtar og til slutt er det bare blodig alvor. Jeg spyler meg litt i brannslangene på dekk, slipper litt vann inn i nakke og hals så går jeg helt frem og stiller meg opp. Jeg står i første rekke og venter, ser meg rundt mens jeg klapper taktfast med hendene, vet ikke hvorfor, men klapping føles naturlig da. Endelig får vi hoppe uti og jeg er av de første, plasker og bader meg bortover mot start mens jeg venner med til kulden, tar noen drag men føler ikke stort behov for oppvarming, passer på at fjeset er akkurat lenge nok under vann til jeg vet jeg kan starte svømming uten kuldesjokk. Ser meg litt rundt og ser noen vettskremte fjes, øyner som jeg bare har sett på kalver i slaktebilen, «redd meg redd meg» sa disse øynene, jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å si med mine øyner at dette går bra, så snu meg vekk, kajakene fikk ta seg av de hvis de mente alvor med sitt stille rop om hjelp.

Svømmingen er ganske kaotisk i starten, med overaskende mye knuffing der jeg svømmer. Jeg beholder roen og glir rolig fremover, svømmer på en to-tre stykker som plutselig svømmer bryst. Føler sokkene og spesielt hetten hemmer svømmingen mye, men er glad jeg har de på meg. Kjenner jeg får gnagsår av den nye hetten når vi nærmer oss bålet, frem til nå har det vært kaldt, så treffer vi en ny vegg av kulde, det blir markant kaldere, ny brainfreeze og fingrene er nå kun synlig. Ut av vannet på ca 38min, vet ikke hvor offisiell tid ble målt men den viser 40min. Alle har brukt lang tid, så det var nok noe mer enn 1900m. T1 går bra, sliter med gliderlåser og borrelås pga pinnstive fingre, men Ingvill hjelper til så går det bra det også. Jeg tar på meg mye klær fra starten, vet det er minusgrader på Dyranut. Ut av T1 som 141.

Opp til Dyranut blir en tålmodighetsprøve, jeg holder igjen så godt jeg kan, klarer å ligge under 80-82% hrmax hele veien men taper over 70 plasseringer opp. I måbøtunellen blir jeg gjennomvåt av dugg/svette, stopper rett før Dyranut og bytter til vinterjakke, slik at jeg ikke begynner å fryse. Var det 218 eller noe sånt på Dyranut? Stresser ikke veldig med det, vet jo at feltet er tettere pga kortere svømming. Plukker en etter en i nedoverbakkene, prøver å holde de bak meg i oppoverbakkene. Kikut, Dagali, Nore og Uvdal går egentlig ganske lett oppover, men i begynnelsen av hver bakke kommer «norsemankrampa» mi tilbake, en muskel på innsiden av låret som jeg ikke viste fantes. Krampa henger i noen minutter hver gang jeg kommer til en ny stigning og reiser meg opp i sittende klatring. Nedover i en av dalene må jeg sykle forbi 3 biler, neste dal 3 biler til, så det kan tenkes at jeg skulle vært disket for å bryte fartsgrensen. Imingfjellet var lett i år, her og her kan du lese hvordan det vanligvis er. Tessungdalen er og blir en galskap avslutning på en lang sykkeltur, elendig asfalt, skarpe svinger og bratte bakker. Litt gøy og da, selv om det er mest galskap, tar igjen en haug her også. Skifter alt på overkroppen i T2, og nye sokker. Nye sokker i T2 er blitt en greie, helt nye, kjøpt ferske på Europris dagen før, Trysil ull, deilig å få nye tørre ullsokker. Ut på løp er jeg 193.

Jeg har med meg winforce drikk for en time, og en squeezy beer gel, jepp med ølsmak, smaker inntørket øl, men det gir mersmak, og en kjærkommen avveksling til alt det søte, ølgel er min nye venn. Jeg løper, ja faktisk, løper hele veien, nesten, til zombie hill, går noen små bakker, og går mens jeg spiser, men er tøff mot meg selv og bykser i gang etter gel er i magen, drikke gjør jeg mens jeg løper. Det starter på rundt 5:45 og øker jevnt til nærmere 7min/km men alikevel mye bedre enn tidligere, med noen tissepauser og et skobytte blir det rett under 3 timer på de første 25,5km. Ligger på ca 203 plass. Får ipod med Rammstein Speiluhr, bare den sangen, om og om igjen. Bjørn Helge går med meg og vi prater litt mens jeg hører på musikk på ene øret. Prater litt med de andre oppover også. De siste par km følte jeg det var nok og tok på meg andre ørepluggen og skrudde opp musikken, så fikk Bjørn Helge ta seg av småpraten med de andre vi traff. Zombie hill tar jeg på 1time og 4 min, jeg trodde ikke det var mulig å forbedre fjorårets 1t14min, men det gikk altså, uten problemer. Tar igjen noen oppover, men det er ikke så mange i bakken. På toppen står race director og tar imot, jeg vet jo at jeg skal til venstre på hvit løype, har vist det hele dagen. Han bak trudde han skulle til topps, stakkar, men hvordan kunne han unngå å få med seg at han var plass 198? Jaja, hvit løype er ikke veldig motiverende med tanke på fart, men jeg såg jeg hadde muligheter for under 14 timer, så jeg gjorde et ærlig forsøk, men jeg følte at næringen ikke satt like godt lengre, og energinivået gikk opp og ned som en jojo. Drakk på uttristet cola og saft og spiste lakrisbåter, hadde ikke mer ølgel, trudde jeg, hadde en i lomma. 14 timer gikk ikke, men i mål som 189 på 14:10. 1:45 bedre enn i fjor, trekk fra 30min for kort svømming så blir det 1:15 i forbedring. Var altså ferdig å spise suppen i mål før cut-off tiden for svart på 32km, det begynner å bli hardt å bli svartskjorte. I år var jeg faktisk ikke lei meg et sekund, jeg kunne ikke gjort det bedre, og det holdt til hvit i år også. Neste år blir det garantert svart, bank i bordet, 99 plass er målet! Jeg er klar.

Dagens nedtur er at min nyoppladede Garmin forerunner 920XT går tom for strøm 10 minutter før mål, og samtidig formaterer seg selv slik at det ikke finnes noen spor av hele økten, ei heller andre økter, men de har jeg jo lagret fra før. Nesten bortkastet hele Norseman når jeg ikke kan bruke hele vinteren på å analysere puls, sammenligne med året før og ikke minst se hvor sjukt fort det gikk nedover Tessungdalen.

Merking av reklame: Jeg har betalt full pris for alle produktene som er nevnt i innlegget, så du trenger ikke anse det som reklame, anbefalingene og skryt av produktene kommer rett fra hjertet.