Jeg fikk plutselig en lang melding på facebook en junidag, den var fra Maria, som jeg ikke kjente. Ho lurte på om jeg ville være med å teste Lofoten Triathlon. Distansen er en full Ironmandistanse og litt til, altså 4km svømming, 196km sykkel og 45km løp, siste del av løp over et «lite» fjell. Jeg forsto at det var en god samling spreke folk som var invitert og jeg ga tydelig beskjed om at jeg kom til å strekke godt i feltet og at dagen kom til å bli veldig lang. Så når de allikevel ville ha meg med måtte jeg jo si ja. Jeg tenker de ville ha noen stabilt gode og noen stabilt mindre gode, men at det også var viktig å ha en gjeng med stayere som kunne klare seg litt selv om det skulle bli noe surr i arrangementet under testløpet. Jeg er jo dårlig på å gi opp, så jeg passet jo bra inn der. Må si jeg er imponert over at det i det hele tatt kjøres et testløp, tyder på at de tar oppgaven seriøst og virkelig vil skape noe unikt.

Vi reiste opp torsdagen, løpet var på lørdag. Vi tenkte at minst en dag måtte vi ha til å se oss litt rundt, skru sammen sykkel, teste den og pakke poser og sekker. Jeg bare sier det med en gang, sett av ferie, avspassering, gro-dag, egenmeldingsdager, pappaperm og kanskje en aldri så liten sykemelding med en gang, én fridag er ikke i nærheten av det man må ha, nok til de praktiske forberedelsene, men å bryte opp og reise hjem allerede på søndagen igjen føltes bare blodig urettferdig. Jeg kommer ikke til å skrive så mye om hvor vakkert det er, det er verdens vakreste område, mer er det ikke å si om den saken.

Klokken ringer 0440 og jeg tusler ut i gangen for å ta heisen ned til frokost. I vindu ved siden av heisen er det utsikt sørover Vestfjorden. Det var meldt kuling, vi fikk liten storm til slutt. Bølgene på utsiden av moloen var ikke i nærheten av «svømbare» i triathlonsammenheng. Svømmingen var åpenbart flyttet til indre havn, som i seg selv var ille nok. Choppy bølger og synlig vanndriv i luften over bølgene, vi skulle få smake på sjøluft. Svolvær torg var skiftesone og selv om det var laget sykkelstativ ble de fleste syklene lagt rett på bakken slik at de ikke skulle blåse vekk. Etter en superkjapp revidert race brief i gangen på hotellet med kart over den nye svømmetraseen var det til å tusle bort på brygga. Det var ingen som fikk tid til oppvarming, men trur ikke noen savna det. Bring it on.

Jeg trur de største bølgene var i begynnelsen, frem til første bøye var vi mye under vann og pusting måtte skje når der var luft og ikke vann, nok en gang takker jeg meg selv for å ha lært meg bilateral pusting. Etter runding første bøye snur vi nordover og surfer på bølgene innover langs fiskehjell og rorbuer. Vi var jo bare 14 stk, så noe særlig kaos var det aldri, men fra nå av såg jeg ingen, kjente bare noen som kilte med på tærne i ny og ne. Vi nærmer oss runding halveis og skal plutselig snu, jeg skjønner ingenting for jeg vet at vi ikke har svømt helt nord til ytterste runding. Fikk vite senere at svømmeløypa måtte legges om enda en gang etter start siden rundingsbøya låg langt oppå lang og bølgene der var uforsvarlig store. Svømte litt sikksakk etter en kayak, viste ikke helt hvor jeg skulle. Kayakpadleren hadde prøvd å snakke med oss, men med ørepropper, stiv kuling og bølger som slår over hodet hele tiden gadd jeg ikke prøve å høre etter engang. Sørover hadde vi motvind og godt med sjøsprøyt. Jeg registrerte at jeg hadde flere stykker som drafter bak meg og tenker at jeg skal først opp den badetrappa av oss i denne gruppa, så jeg gir litt ekstra inn mot T1. Ante ikke hvor mange som var foran oss, og blir ganske overaska når jeg får høre jeg er nummer tre opp av vannet, «rett» bak Allan.

T1 tar en evighet, taper flere plasser her, men jeg har jo sett værmeldingen og kler på meg nesten alt jeg har med av klær. Jeg har med meg næring for 5 timer på sykkelen, to flasker sterkblandet winforce og masse ølgel. På kalde race der jeg ikke trenger så mye drikke blander jeg dobbelt så mye pulver som oppskriften sier, derav «sterkblandet». Tar ei banan i hånda og legger ut på 196km sykkel.

Jeg sykler jo selvsagt med platehjul, hadde bare det med meg på turen, viste jo ikke at det skulle bli stiv kuling. Hadde tatt det med uansett, det er så kult med platehjul. Jeg blir ikke så stressa av vinden, det er værre med høyprofil fremme, der hadde jeg «kun» 50mm. Etter én km på ei lita bru, med trailer imot og banan i ene handen fikk jeg sladd på bakhjulet av sidevind. Jeg tenkte at dette kom aldri til å gå bra, 196 km med dette går ikke, men det må ha vært glatt, olje i veibanen eller noe slikt, for jeg hadde ikke flere slike opplevelser selv om sidevinden var enda mye verre andre steder. Jeg sykler taktisk, tenker at det kommer til å bli grusomt å holde tempostilling i 7 timer, det går bare ikke, så jeg sitter oppreist der vinden ikke tar og i tempostilling der motvinden tar værst. Og motvind er det, omtrent hele veien. Over broene til Gimsøy er det helt gale, tenker at de 80 sekundene man vinner på en fulldistanse med platehjul går tapt over første brua. Tviholder på styret og sjangler fremover, heldigvis er det lite trafikk, for jeg bruker hele veibanen. Utover på Vestvågøy for jeg prøve hvor viktig en god tempostilling er. Hilde, Vibeke og Karl har tatt meg igjen og jeg henger meg på. Når man har en referanse er det lettere å se om man sykler bra eller dårlig. Ser lett at så lenge jeg krøker meg sammen i tempobøylene så tar jeg innpå de foran, slipper litt opp så siger de fra igjen. Når vi nærmer oss Leknes sykler jeg forbi de, og faktisk fra de, men ikke lenge etterpå kommer sykkeletappens eneste bakke av betydning og de tar meg igjen. Jeg mister litt driven og ikke minst lysten til å sitte i tempostilling, begynner å bli svært trøtt i nakken, det går litt senere og jeg mister de av synet. Jeg sykler alene resten av turen. Jeg får noen partier med medvind, men overaskende få egentlig, mer motvind enn medvind ialle fall. Fra nordspissen av Gimsøy og helt til Henningsvær er det kraftig motvind, 20m/s er det kommet opp i, 23m/s senere på dagen. Det ble en prøvelse av de skjeldne, måtte velge mellom tempostilling og ubehag av en annen verden men allikevel litt fart, eller en mer behagelig oppreist stilling uten å komme av flekken, det ble en blanding. I Henningsvær treffer jeg Ingvill, – gu kor fint det er her, sier ho. Det var ikke det jeg tenkte mest på akkurat da, men jeg måtte jo si meg ening i det. Vi syklet i lag tilbake til Svolvær, vanligvis klarer ikke ho å holde meg, men denne dagen klarte ho det lett. Bruker 7 timer og 26min på 196 flate km.

T2 går raskere, bytter bare sko og tar på meg drikkevesten og lue. Løper litt feil ut av byen og må snu, eller svømme, jeg snur. Stopper en bil og får forklart veien. som vanlig er kilometrene 2-6 circa helt grusom, sliter med å komme i gang med løping, men det løsner etterhvert. Så kommer Svein susende forbi, tenker han må ha stjelt skoene med den farten.  Rett etter kommer Agnethe, ikke like rask som Svein, men siger forbi, tipper det er på ca 6km. Ho siger i fra en stund, men så ser jeg at jeg holder samme tempo, så tar jeg innpå igjen. På 9km er det drikkestasjon hvor vi begge stopper, jeg propper i meg vingummi og vi løper videre i lag mens vi prater, det blir en hyggelig tur inn til Haugen gård på 25km. Agnethe har en skade i ene foten og har bestemt seg for å bryte på 25km.

Jeg bytter til terrengsko og ryggsekk. Samme sekken som Allan vant med, både Lofoten og Norseman, Osprey rev 6, så det må jo bli bra, kan ikke forstå noe annet.

Jeg legger avgårde på siste etappe, en liten fjellknaus på vel 500m høyde, sjarmøretappen. Etter å ha gått på stjernesmell etter stjernesmell har jeg, etter feile og feile metoden, lært meg at kroppen må ha næring. På begynnelsen av dagen max 20 minutter mellom hvert inntak, senere på dagen max 15 min, 10min helt på slutten, minst 60g karbohydrater i timer helt til man er i mål, og vel så det. Dette har jeg blitt ganske god på, så når jeg blir apatisk, deprimert, sur eller bare trøtt så kjenner jeg igjen symptomene og tvinger i meg noe næring/salter. Høyeste fokus under avslutningen på Norseman var næring. Jeg trasker oppover i bratt terreng, fin skogssti i begynnelsen, etterhvert våt mose, myr, gjørme, stien er en bekk, steiner, svaberg, vått og kaldt, regn og storm. Jeg befinner meg plutselig i en situasjon som jeg ikke var psykisk forberedt på. Jeg klarer å finte meg selv ut med å legge skulda på arrangøren, -denne løypa kan jo ikke brukes, tenker jeg, -det er et testløp, testen feilet, ikke vits å prøve engang, jeg har ikke spist noe på en time, jeg går inn i en spiral av mørke tanker, ingenting er min feil, idiotisk løype, bruker 23 min/km, idiotisk, har ikke spist noe på to timer, ingen vits å presse seg, skal jo bare overleve og komme tilbake til hotellet. Det ble et skikkelig mindgame og jeg tapte så det sang. Heldigvis var jeg tørst, hadde egentlig lyst på vann men gadd ikke finne frem, derfor suttet jeg litt på drikkeslangen innimellom, den var fylt med Winforce, hvis ikke måtte de nok ha henta meg i fjellet. I et klart øyeblikk forsto jeg at det begynte å haste med å komme meg til folk, jeg kom til ei elv som ikke kunne forseres og måtte begynne å leite etter ei bru, jeg begynte å spise igjen, for nå var det alvor igjen. Jeg fant ei lysløype som jeg følgte til en skistation, derfra var det grusvei og etterhvert asfalt ned til mål. Siste toppen var åpenbart uaktuell å gjøre i mørket uten lykt, så det bar strake veien til mål. Jeg treffer Frank noen kilometer fra mål, han har bilen full av mat og drikke. Han spør om alt er bra og om jeg trenger noe, men på dette tidspunktet er jo Frank en idiot, så jeg bare svarer at jeg klarer meg og løper videre. Plutselig er Agnethe der igjen, jeg visste at ho var på vei, at ho hadde fortsatt etter en pause ved Haugen gård, 45 minutter hadde ho sittet der og nå hadde ho tatt meg igjen, i løpet av 12km. Vi løp i lag i mål etter 16 timer og 9 min til stor jubel, folk var ekstatiske, jeg var helt tom, i hodet. Etter litt fiskesuppe, en Lofotpils og en god natt søvn var alt så mye bedre.

Det er egentlig ganske deilig når den godfølelsen kommer snikende, det siger inn over meg hva jeg presterte og hva jeg hadde vært med på. Utover formiddagen blir jeg mer og mer overbevist om at jeg har vært med på noe helt spesiellt, første utgave av en ny bucketlist event. Denne kommer til å bli ikonisk, uten tvil. Det vakreste landskapet i verden, litt røft klima, ei overaskende tøff løype. Har ikke så mye mer å si, tom for superlativer, bildene taler for seg selv. Dette er det kuleste jeg har vært med på, punktum.

Datoen for neste år er satt, 20. august går fulldistansen, med en mindre utgave dagen før. Dette må du ikke gå glipp av, jeg lover du ikke blir skuffet, uansett vær. Påmelding åpner 1. nov. følg med på thearctictriple.no og på facebook. Sjekk også fantastiske bilder på gettyimages.no av Fotograf Kai-Otto Melau. Og les Allan sin RR påTriallan.com. Og Frank er selvsagt ikke en idiot, han og Maria og alle i crewet er de kuleste menneskene i Norge. På forhånd takk for det dere er i ferd med å skape.