Mamma, Pappa og Karoline i følgebåten Kvakken, og armen min i vannet
Ikke så mye å skrive om en svømmetur egentlig. Start – svømte – mål. Men noe er det jo med disse svømmeturene. Litt mytisk, ganske uoverkommelig og en klassiker i mitt hode. Det blir ofte sagt i en spøk «du kan jo svømme over». Trur det var sånn det startet, lysten til å svømme Horten Moss. Etter Norseman i fjor satte jeg dette som et av målene mine. Planen var å følge litt med og se om noen andre skulle svømme distansen, og hive meg med da. Da det plutselig ble et arrangement var det jo ingeting å lure på, dette skulle jeg være med på. Turen er 10,5 km over oslofjorden, sikkert en av de mest traffikerte skipsledene i Norge.
Til og med Facebook har begynt å lure på hva jeg tenker på
Skulle selvsagt trene mye svømming før den store dagen, men det ble i beste fall som normalt, lite trening og mye prat. Da det nærmet seg dagen var værmelding og vanntemperatur veldig behagelig, så vi slapp å kvi oss for ytre utfordringer. Var veldig usikker på hvor gode de andre var, tenkte jeg kom til å være sist i mål, men jeg viste at minst en av de var bare litt raskere enn meg. Målet og håpet var å komme i land på rett over 3 timer, eller, egentlig ikke, målet var selfølgelig under 3 timer, men jeg trudde ikke det gikk.
Herved fraskriver jeg meg alt.
2 gel i hver fot går fint, mistet en da jeg skulle stappe på plass en tom.
For første gang var jeg tidlig ute, fikk god tid til litt småprat, litt offentlig urinering og god tid til å kle meg og varme litt opp i vannet. Ble tid til litt bonding i vannet før start, en litt rar felleskapsfølelse med totalt ukjente personer, alle med samme mål. Planen var å drafte hele veien, men etter 50cm drafting var de vekk. Jeg registrerte at jeg ikke var sist, men alle de foran drog fort ifra.
Flatt hav. borti der ved Kvakken er jegKult med tracking hele veien, med replayfunksjon. Så fikk jeg også se reprisen
Over til Jeløy, circa 5km, gikk greit 3/4 deler av veien, været var fantastisk, men mye trafikk laget mye bølger. Tenkte å svømme over til drikkestasjonen før jeg stoppet, men det ble litt tyngre enn ventet. Til slutt bare stoppet jeg og tok en gel, samtidig kom Ingvill med drikke. Dette hjalp selvfølgelig, slik er det alltid, jeg venter litt for lenge før jeg inntar næring, venter til de negative tankene kommer. Dette må jeg bli flinkere med, spis og drikk FØR de negative tankene kommer.
Jeg hadde to følgebåter, eller egentlig en følgebåt og en tilskuerbåt, men tilskuerbåten fikk det minst like travelt som de andre med å stoppe småbåter på kollisjonskurs med svømmere. Mamma, Pappa og Karoline (4) i «Kvakken» fulgte meg hele veien og Lena, Joar og Ingvill i en Buster rundtomkring.
Etter gel og drikke ved første neset på Jeløy ble allt så mye bedre, fokus på teknikk og inntak av næring. To gel og mer drikke frem til siste neset, der såg jeg ferjekaien, målet, såg kort ut, men det er 2km igjen. Det ble litt lengre enn jeg tenkte på slutten, burde nok tatt en til gel, men jeg såg jo ferjen hele tiden, trudde jeg var nærmere enn jeg egentlig var, men det var ikke verre enn at det gikk på et vis. I mål på 3 timer og 7 min, sjangler gjennom målportalen på land, mer sliten enn jeg trudde selv. 13. plass av 22 fullførende, veldig fornøyd med det. I mål ble jeg tatt imot av Jone med ei kald «forfriskning».
Dette er ikke meg, men ligner sikkertSlitenForfriskninger etter målgang
Dette anbefales på det sterkeste, bucket list punkt som egentlig ikke er vanskelig å trene seg opp til, men som gir stor mestringsglede. Lær dere å svømme folkens, mye glede i bratt lærekurve. Jeg kunne tross alt ikke svømme for 2 og et halvt år siden, kunne bade, men ikke svømme.
Å føde er liksom vondt, prøv Horten Moss dere.Hærlig utsikt til Moss mens jeg pusser tenna på kvelden, God natt.
Dette er 3dje året jeg er med, ting har forandret seg i mellomtiden, jeg er blitt bedre, arrangementet har blitt større, rutinen tar av og til vekk noe av magien. Ingenting kan toppe første året for min del, men dette var nære på.
Jeg er som regel litt sent ute, alltid vil jeg si, intet unntak denne gang. Ingvill skulle starte 20 min før meg så allt fokus var på hennes forberedelser frem til ho måtte gå til start. Jeg fikk tid til alt som skulle gjøres, men jeg ble aller sist i køen før svømmestart. Det ble mye sikksakk over under frem til første sving, så begynte jeg å ta igjen folk fra tidligere puljer, så det var kaos stort sett hele veien. Svømte på samme tid som i fjor, selv om jeg vet jeg er blitt bedre. 34:33
T1 gikk greit, så bar det ut på sykkel. Det var veldig mange sykler der ute så det ble litt mye ufrivillig drafting, mye ufrivillig bremsing og noen litt sprø forbisyklinger her og der. Jeg merket at det gikk fort fra starten, men ble mer og mer overasket over hvor fort det gikk. Jeg knuste alle rekorder og holdt 36km/t i snitt. For første gang syns jeg faktisk det var gøy under en konkuranse, mens jeg holdt på, vanligvis angrer jeg på at jeg har meldt meg på helt frem til mål, men denne gangen var det faktisk kjempegøy. Jeg var egentlig klar for en runde til når vi kom inn i T2. Jeg liker å tro at det er den nye platehjulet mitt som gjorde susen. 2:30:15
T2 gikk knirkefritt, så var det løp. Løp er min dårligste gren, i tilleg pleier jeg å krasje totalt av næringsmangel. Klok av skade holdt jeg igjen litt i begynnelsen la meg på 5:40 tempo ca. Hadde min raskeste km på den 8. km. Gikk helt greit på første runden, klarte å hoye på publikum flere ganger og svarte til de som ropte navnet mitt. Siste runden ble naturlig nok verre, men jeg klarte å holde oppe farten nesten hele veien. Mattekunskapen synker eksponensiellt med antal timer man har vært ute så jeg trudde en stund på sisterunden at jeg kunne klare sub5, så jeg ga det jeg hadde. Sub5 var jo ikke mulig, men en sterk 1:59 halvmaraton (til meg å være) endte jeg på 5:10:29. Åndsvakt bra! I 2012 hadde jeg 6:40, i 2013 5:45, altså 1.5 timer forbedring på to år, slå den!
Så litt kliss. Jeg er så overveldet og takknemmelig over alle disse folkene som gjør dette til den dagen det blir. Løypevakter over allt, publikum over allt, et enormt apparat. En spesiell takk til de som står aleina og lager kjempeliv, helt utrolig. 3dje året på rad hikster jeg meg forbi Auklandhavn med tårer i øynene, sikkert akkurat passe sukkertom og psykisk ustabil i det området, men allikevel, en fantastisk opplevelse. Fru Fageland og resten av heiagjengen i Skreveien, fantastisk! Og du som hadde sperret av din egen oppkjørsel og stod der med løypevakt-T-sjorte og passet på din egen bil, det gir en enorm trygghetsfølelse for oss som durer forbi å se at ingenting er tilfeldig, tommel opp!
Så, 3 dager i lykkerus, så 3 dager med forberedelser til XTERRA Open Water Horten – Moss. 10km open water swim fra Horten til Moss lørdag 12 juli. Kan vel ikke være noe stress vel? Har jo svømt før.
Det finnes utrolig mange treningsfilosofier med tilhørende literatur. For oss triathleter i toppsjiktet (ok mellomsjiktet) trur jeg det beste er å følge de mest kjente strategiene som de beste følger. Typisk vil det innebære grundig planlegging og periodisering av treningene, nøye sammensetting av basistrening, langturer, intervall og styrke, hele tiden til rett tid, med planlagte hvileperioder. Denne planen som kanskje beskriver hele sesongen må man følge til punkt å prikke. Jeg tviler ikke på at dette funker, skulle ønske jeg kunne følge et sånt opplegg, men i en moderne familie med 2, 3, 4, 5+1 eller ingen barn i huset som skal på drill, RG, turn eller HIL, i tillegg til to foreldre som har jobb så sier det seg selv at slike planer går i vasken første uken. Alle kan ikke gjøre som Ole Einar Bjørndalen og flytte ut i campingbilen for en liten 200dagersperiode. Hva skal vi gjøre da? Fortsette å prøve å planlegge nøye, og gang på gang gå på en smell, med tilhørende dårlig samvittighet for alle øktene som ikke ble gjort. Det sliter på selvtilliten.
Redningen blir å støtte seg til teorien om kaosteori, ikke fordi jeg trur så mye på det, men fordi det passer så godt til meg. Teorien kort fortalt er å overaske kroppen med variert trening på de rareste tidspunkt, altså uten rutine i treningen, kroppen skal da vistnok bli litt mer på allerten og forberede seg på det neste trikset du skal til med. Jada, det høres litt søkt ut, med det er akkurat det det er for meg, søkt, jeg søkte støtte for min måte å trene på, og fant det i kaostrening. Det spiller ingen rolle om det virker, for jeg har ikke noe valg. Har jeg en time til overs så finner jeg ut hvilken dag det er idag, så ser jeg på klokka, er det svømmetrening nå? Er det en spinningtime jeg kan gå på? Eller blir det en joggetur? Kan jeg løpe til jobb idag, eller skal jeg hente noen på veien? Jeg burde snart hatt en langtur, når er neste mulighet? Bruk de mulighetene som finnes.
Selv om det er kaos så kan man i stor grad styre intensitet og mengde relativt godt etterhvert. Selv om du plutselig får sjangs til ei økt så tar det ikke mange sekundene å tenke igjennom hva du har gjort i det siste, og hva du trur du får tid til i morgen, så legger du opp treningen på sparket. Slik kan du også unngå den store mengden halvhard trening som ikke er så bra. Det viktigste er uansett å ikke dvele ved de øktene du ikke fikk, men glede deg over alle du klarte å skvise inn i en travel hverdag. God trening 🙂
Å tenke trening hjelper det også, om man for eksempel må være hjemme å passe de minste
Jeg har letet lenge etter ei god løpeflaske, ei som sitter godt i hånden og som rommer litt, rundt halvliteren hadde passet bra. Jeg har sett noen halvgode og dyre løsninger på XXL med stropper og strikk, ellers blir det drikkebelte med mange små flasker. Jeg leter bare etter ei tynn flaske som er så god å holde i at man kan ha den i hånden hele turen. Imsdal har ei ganske tynn flaske, men jeg drikker jo kun Isklar 🙂 Isklar med påsatt drikketut går til nøds, men sku ønske de var lettere å holde i lengden. Skal en ha gjort noe skikkelig må en gjøre det selv, så jeg laget meg noen prototyper.
Du trenger en varmluftpitol og noen plastflasker, plastikk krymper når den blir varm nok, resten sier seg vel selv.
Det koster 2kr og 50 øre pr flaske å prøve seg frem, den første ble ikke bra1,5 liters flaskene ble litt for stor. Plasten krymper ikke nok til at den blir tynn nok på midten.0,5 liters flaske ble litt i minste laget for meg, men den passet godt i hånden til Ingvill. Flasken rommer nå 0,3 literForeløpig beste utgaven er ei liter flaske med Gøy. Ved å fylle litt vann i bunn før krymping ble bunnen veldig bra, toppen ble litt for varm og krympet den og. Skal være litt mer forsiktig neste gang.Min nye drikkeflaske, løpeflaske, på 0,4 liter. Aldeles unik sådan.
Ikke helt i mål med prosjektet, men neste gang jeg finner tid til å prøve skal jeg finpusse litt på metoden, så blir det sikkert knallbra.
Tips til deg som har, eller planlegger å reise deg fra sofaen og begynne med triathlon.
Det finnes masse tips der ute, mye bra, noe dårlig, noe farlig og noe lureri for å selge deg ting du ikke trenger. Generelt vil jeg si at man bør følge rådene fra de som virkelig kan det, for eksempel gode trenere i din lokale klubb, olympiatoppen.no eller andre seriøse aktører, men skal man unngå alle nybegynnertabbene kan det være lurt å høre på de som sist var nybegynner og som har det friskt i minnet.
Triathlon består som kjent av tre idrettsgrener, svømming, sykling og løping, i tillegg kommer skiftesone og ikke minst ernæring. Dette er faktisk et viktig poeng i seg selv, du må huske å trene på alle fem, fra starten av, det er lett for å kun fokusere på det du ikke kan, typisk svømming, men stiller du til start uten god løpetrening så kan jeg love deg at det blir tungt å avslutte. Skiftesonetrening kan du gjøre rett før sesong, mens svømmetrening, sykkeltrening, løpetrening, overgang sykkel-løp og ernæring må du trene på hele året, gjerne med høyest fokus på det du er dårligst på, men ikke glem de andre!
Intensitetssoner og treningplaner
Helt i begynnelsen kunne jeg ikke koke poteter uten å havne i sone 2, og kunne ligge lenge i sone 5, noe som ikke skal være mulig, jeg fokuserte mye på puls, men ble totalt forvirret av dette, vanlig treningsfilosofi gir liten mening helt i begynnelsen. tren hardt 2-3 ganger i uken, resten rolig. Etterhvert finner du ut av det, kanskje.
Svømming
Lær deg å svømme, crawl, med det mener jeg å gå på kurs eller svømmetrening med en klubb, gjør øvelsene, følg opplegget. Ikke stress med distansen du skal konkurere i, jeg kan ikke huske å ha svømt lengre enn 800m om gangen i trening, allikevel ble 1900m i IM70.3 og 3800m i Norseman lett. Svømming er teknikk, da må du trene teknikk.
Utesvømming
Utesvømming krever tilvenning, masse tilvenning. Mange starter med en dårlig opplevelse i vannet, jeg vil påstå alle. Svimmelhet, utmattelse og panikkangst er faktisk helt vanlig i starten, men slapp av, enten går det over av seg selv, eller så unngår du det med følgende tips.
Kaldt vann må få mye av skylden, våtdrakten noe og den dårlige sikten noe. Kaldt vann gjør at man puster hurtigere enn normalt, dette går over etter noen minutter, kanskje 10-15min, men det går over.
Kaldt vann i ørene gjør at mange blir svimmel, dette løses med ørepropper, jeg er helt avhengig av propper i kaldt vann. Jeg bruker helt vanlige skumpropper, men vær obs på at du bare får de inn i ørene en gang, de fleste skumproppene mister spensten i vann, men så lenge du ikke tar de ut så går det bra.
Dårlig sikt gjør at man ikke ser bunn, dette kan faktisk være litt skummelt, men det går over. Bading med våtdrakt kan være en fin start, ikke stress, tilvenning tar tid. En annen ting med dårlig sikt er at man ikke har noen referanse på at det går fremover, det kan se ut som man ikke kommer av flekken, dette resulterer i at man tar for hardt i og blir fortere sliten. Jeg har lært meg å lytte til boblene som suser forbi ørene, da får jeg fartsfølelsen som visuellt mangler.
Våtdrakten føles trang og får nok skylden for mange panikkanfall, men jeg tviler på at det er noe sammenheng, annet enn psykologisk. Det som lett skjer er at man legger på svøm, det kalde vannet gjør at du hyperventilerer litt, den dårlige sikten gjør at du ikke får fartsfølelsen og gir litt ekstra, så må du plutselig stoppe for å puste og lar beina synke og svømmer bryst. Nå kommer lungene dypere i vannet og det økte vanntrykket på lungene gjør at det blir enda tyngre å puste, du er langt fra land og har problemer med å puste, ikke gøy. Ta det med ro, bruk lang tid på tilvenning, bruk ørepropper og viktigst av alt, aldri svøm bryst om du får behov for hvile, legg deg på rygg og pust. Ryggsvømming er livbåten din og beste måten å komme seg ut av knipe ved pustebesvær, vann i brillene eller hva det måtte være. Faen Russland vant skiskytingstafetten, Egil da…
Sykling
Her er det viktig å få mange timer, for min del ble det for mye svømming i begynnelsen, på bekostning av sykling og løping. Jeg var endel på spinning der man står mye for å komme opp i puls, dette hjelper lite på sykkelstyrke. Bruker du spinning som trening om vinteren så må du sitte mye mer enn intruktøren gjør. Uansett, volum er viktig, selg bilen og sykl til jobb. Aerodynamikk er også viktig, men det betyr ikke at du blir rask av å sette på en bøyle. Bruk tid på å tilvenne kroppen til en mer aggressiv stilling, hodet og skuldrene skal ned, kle deg med tettsittende klær, dette hjelper faktisk mye.
Løping
Løping er vel det som tar lengst tid å bli god på, uten å bli skadet. Hvis du er like god/dårlig i alle grenene og ønsker å få en god tid på et triathlon et stykke frem i tid bør du ha hovedfokus på løping, ikke at du skal løpe mest mulig, men prioritere riktig løpetrening høyt for ikke å bli skadet. Jeg vet desverre ikke nok om hvordan man blir god på løping, men det virker som man tåler mer om man tar hyppigere men kortere turer i begynnelsen. Jeg har 2,5km til jobb og føler jeg har godt og skånsomt utbytte av å løpe de dagene det passer.
Ernæring
Skal du holde på mer enn 1,5 timer må du ha næring underveis, jo lengre jo viktigere blir det. Fasiten er ganske enkel, kroppen må ha tilført ca 30-90g karbohydrater pr time, jo lengre tid jo mer pr time, i tilleg ca 0.75l væske avhengig av hvor varmt det er. Alt dette er selvfølgelig individuellt. Fett og proteiner kan ikke kroppen nyttegjøre underveis i et løp og kan derfor medføre diare, noe tåler man og hjelper mot sultfølelsen. Uansett så må man øve på næringsopptaket på alle treninger som varer lenge nok, altså øktene over 1-2 timer, kroppen må bli vant med det og du må finne ut hva du liker og hva du tåler. 1 flaske sportsdrikk og en gel pr time kan være en grei start å prøve på. Alt nytt skal være utprøvd på trening.
Du blir dum av harde økter, forbigående heldigvis, hjernen trenger også karbohydrater, ikke stol på at du kan ta en rasjonell avgjørelse i løpet av en lang og tung konkuranse, du vil ikke tru hvor tåpelig du blir. Derfor må du på forhånd legge strategiene, med tilhørende planB og C, og følge de.
Skiftesone/påkledning
Mye styr, prøv å gjøre det enkelt. Tenk igjennom alt du skal gjøre og ha på deg, prøv det flere ganger på forhånd, ta bilder når du pakker så husker du til neste gang. Jeg har brukt systetisk bokser under våtdrakt, tar på sykkelbukse og trøye i T1 og løper med det samme, det går helt fint. I år skal jeg prøve trisuit og kanskje feste skoene på sykkelen.
Oppsummering
Kom i gang med trening i alle grenene så fort som mulig selv om du føler deg underlegen i en av de.
Tren på svømming inne, øv på svømming ute. Teknikk inne, tilvenning ute.
Ørepropper i kaldt vann
Ryggsvømming er livbåten din
Mange timer sykling
Sitt på spinningtimene for å øke tråkkstyrken
Ikke bli skadet, spesiellt på løping
Aldri prøv noe nytt på race day, prøv alt på forhånd
Ikke prøv for hardt, det kan straffe seg
Shit, glemte utstyr, neida, kjøp alt du har råd til, da blir det ekstra gøy.
Fyr løs med flere nybegynnertips i kommentarfeltet
Jeg har ikke tenkt å skrive om hver eneste treningsøkt jeg gjennomfører, prøver å holde et visst nivå på bloginnleggene mine, ikke plage allmenheten med detaljer, det gjør jeg allerede på facebook. Men noen treningsøkter vil kunne ende som bloginnlegg. Jeg tenker at Playitasturen og svømmeturen til Vibrandsøy kunne fortjent en plass i min web log om jeg hadde hatt den på det tidspunktet. Andre spesielle økter vil og kunne havne her, dette er en av de.
Planen var enkel, Erik Krogdahl inviterte facebookgruppa «Langtur med joggesko» på en 30km tur 07:30 lørdag morran i 5:45-5:55 tempo, tenkte det burde jeg klare, i hvert fall 5:55, altså 3 timer. Jeg må vel si, heldigvis møtte bare Erik og meg, de andre trofaste hadde ymse årsaker til å avstå.
Jeg har egentlig ikke trent etter Norseman, så jeg var litt spent. Det begynte greit, litt sakte tempo, men det føltes bra. Var veldig påpasselig på næring, klok av skade. Jeg visste at 3 timer er alt for lenge for meg hvis jeg ikke får litt karbs underveis. Jeg kjente det var tungt, men tenkte det skulle holde inn, trudde det skulle bli en kamp mot psyken. Jeg er fast bestemt på at dette må jeg klare, jeg må bli bedre på å kjempe mot demonene også på trening. Det går litt saktere frem til 24k ca, så blir det grusomt. Jeg stivner helt og mister all kraft, melkesyra tar fullstendig overtak og det blir like tungt nedover som oppover. Erik sjønner tegningen og foreslår å løpe å hente bilen, jeg er helt enig, jeg innser at det ikke er psyken som svikter, da er ikke nederlaget så stort. Jeg ser på klokka og ser at jeg er 4 min fra 3 timer, det skal jeg klare å løpe. Siste minuttet er det lengste i mitt liv, det tar aldri slutt. Halvveis opp til spannetoppen når jeg 3 timer og begynner og gå, går noen kilometer før Erik kommer.
Jeg la merke til at pulsen var høy, men overasket over at det føltes greit med så høy puls bare durte jeg på, det straffet seg til slutt. Forrige gang jeg gikk på en sånn syresmell var IM Haugesund 2012. Jeg klarer nok en gang å finte meg selv ut og legger ikke merke til at jeg er 2,5 timer over terskel, jeg fokuserer på næring i stedet, siden jeg gikk så grusomt næringstom på Norseman. Jeg er jo også litt overasket over at jeg aldri blir raskere, jeg var faktisk raskere i mai. Det er vanskelig å planlegge turer utfra at man blir tregere.
Nok en gang trudde jeg at jeg var bedre enn jeg er. Men alt i alt en fantastisk tur, svært lærerik og i godt selskap og fin natur, og det før vanlige folk har stått opp. Og selv om jeg har fullført Norseman så har jeg aldri løpt i 3 timer sammenhengende før. Ny pers på halvmarathon ble det og, selv om forrige pers var fra IM 70.3 så teller det litt.
Allerede ved 3,6k går jeg inn i sone 4 og blir der til det smeller 2,5 timer senere
Da jeg kom hjem satt jeg meg på spinningsykkelen i 20 min for å vaske litt syre, trur det hjalp. Så kokte jeg kaffi og tok med meg i badekaret for et isbad, og allikevel nådde jeg butikkene og frisøren på en lørdag.
Den største Ironmankoppen med kaffe, litt kvalitetsvann og et isbad. Perfekt!
Nå har jeg jo gått gradene i triathlon, med kvantesprang, fra Auklandshavn Triathlon til Ironman 70.3 Haugesund til Norseman, på et og et halvt år. Hva blir det neste? Hva kan jeg toppe dette med? Jeg er jo en type som lett blir altoppslukende opptatt av hva det måtte være, før jeg mister interessen og går videre til noe helt annet. Det er sånn det pleier å være, et blaff. Er triathloninteressen min på overtid?
Rykk tilbake til start
Nå har jeg så vidt vært innom mesteparten av momentene ved triathlon, men egentlig bare snust litt i krokene, for så å rase avgårde til neste krok. Det jeg har gjort er som å løpe igjennom IKEA med skylapper på, for å finne ut om butikken er verd et besøk, og det er den jo. På IKEA må man ha tid til å gå hele runden, og se på alle utstillingene, snu og gå tilbake litt osv. Bruk Clas Ohlson, Biltema eller G-Max som eksempel hvis du ikke skjønte den med IKEA. Nå kan jeg begynne med det møysomme arbeidet det er å utforske triathlon. Rykke tilbake til start og begynne på nytt, denne gangen med litt erfaring, og dermed litt tålmodighet. Denne gangen skal jeg gjøre det med åpne øyne og prøve å få med meg enda mer av utsikten og detaljene. Jeg har til eksempel enda ikke lært meg å ha skoene festet til sykkelen, jeg har ikke fått platehjul, ikke trisuit. Jeg har enda ikke fått nyte naturen skikkelig og jeg har i hvert fall ikke vært i nærheten av et perfekt gjennomført løp. Jeg trur det er lenge til jeg blir lei av dette.
Hva er det som gjør triathlon så intressant?
Det finnes en hel haug med forskjellige typer triathlon, noe for enhver smak som man sier. Jeg liker best alle sortene, hvis jeg må velge. For eksempel lokalderbyet Auklandshavn Triathlon der alle føler seg litt som hjemme, og konkurerer med kjentfolk, for de som har satt av hele dagen så er det sankthansfeiring etter målgang. Nå har ikke jeg vært på Kattnakken, men jeg ser for meg at det er tilsvarende, med grilling og kos etterpå. Så har man sirkuset Ironman 70.3 Haugesund, med stort show og publikum, en emosjonell bombe. Tysnes Triathlon, som med sitt ensifra antall deltakere er flere av årets høydepunkt (siden det blir arrangert for 3dje gang i år nå i oktober). Tysnes triathlon er litt som en hyttetur med kameratgjengen, sosialt og koselig i fantastisk vestlandslandskap. Ja, og Norseman da, som bare er Norseman. Og så må vi ikke glemme HTK Knirken, Ironman Hawaii, Halvfet, Tuddal, Axtri, Allxtri, Hove, Ironman her og Ironman der osv osv alle ganske forskjellige arrangement.
Skulle man bli litt lat og bare gidder en av grenene en dag så har vi jo enda mer spennende rare ting å drømme om, som Open Water Horten Moss, Boston Marathon, Birken, Xreid hardanger, Trondheim Oslo, HTK knirken cup, und so weiter…
Mål for 2014
Jeg har lært meg at jeg tåler bedre å bli bittelitt skuffa av å ikke helt nå målet, enn å ha kjedelige mål, derfor har jeg hårete mål, som ikke nødvendigvis er helt realistiske.
– 1 times forbedring på Ironman 70.3 Haugesund
– Svømme Horten Moss på mindre enn 3 timer
– Svart Norsemanskjorte
– Delta i en Ironman fulldistanse
– Komme først på ei resultatliste
– Komme sist på ei resultatliste
Så svaret på spørsmålet, «Hva skjer etter Norseman 2013? Hvordan kan du toppe dette?» er – Det stopper ikke her. Opp og hopp!
Man er jo gal, som holder på med dette, dette er ikke sunt, dette er langt forbi sunt, men noe må man jo finne på. Dette er mitt første blogginnlegg,og jeg begynner like godt med en ekte Norseman Race Report. Forhistorien kan vi komme tilbake til senere.
Værmeldingen var jo et kapittel for seg, xtremvær over hele løypa. Det slo heldigvis ikke til akkurat slik, men dårlig vær var det, deler av løypa. Et bilde sier mer enn tusen ord:
Værmeldingen var lovende for oss vestlendinger, jeg håpet på motvind og regn, ikke fordi jeg liker det, men fordi jeg tåler det, trudde jeg i hvert fall.
God Morgen
Våknet 01:00 og forsto med en gang at det ikke ble mer soving, like greit å komme seg i frokostsalen så fort som mulig, kaffi og litt havregryn føltes fornuftig. Samboer Ingvill og kompis Jone skulle være support, og vi ønsket hverandre lykke til, trur jeg, husker ikke. Så var det å sjekke inn sykkel og T1 boks og komme seg ombord, jo før jo bedre tenkte jeg.
Bremsesjekk før sykkelen settes i T1
Fergen
Hvordan beskriver man det ubeskrivelige uten å bare bruke ord som ubeskrivelig? Det kommer nok mange klisjeer utover i denne rapporten, men sånn må det bare bli. Ubeskrivelig er oppbrukt, men det var sånn det var, surrealistisk, fantasktisk, merkelig stemning. Jeg tar Christoffer i handa minst 4 ganger og ønsker han lykke til, siden han står nærmest.
Og jeg fikk drite, i fred, på et ekte WC, i himmelen… Ja, vi kan ta det med det samme, i sånne løp blir avføring og oppkast like naturlig som på et gamlehjem, det er det man gjør og det er det man snakker om.
Dette er Fergeturen med stor F, blir jeg rik en dag skal jeg kjøpe den fergen og ha den i trofesamlingen min.
Svømming
Det blir tøft for de som sliter med bølger, svømmingen blir uryddig og vanskelig, her gjelder det å holde roen og dure på, puste der man kan puste. Nå er jeg veldig glad for at jeg har lært meg å puste på begge sider. For meg går det greit, kommer inn på 1:20:11 eller 129. plass, dette vet jeg ikke før senere på dagen. T1 går også bra på mindre enn 4 minutter og som en av de få som bevarer verdigheten i skiftesonen.
Sykling
Det er nå det begynner, føler at alle tar meg igjen på vei opp til Vøringsfossen og det stemmer vel nesten og, men jeg beholder roen og strategien om å ta det rolig i begynnelsen. Jeg har cirka 25. dårligste tid opp til Dyranut, men på vei mot toppen øker vinden og jeg ser at jeg som antatt har fordeler i motvind. Spiser og drikker greit opp til Dyranut, men over vidda blåser det for mye til å slippe styret. I stedet gir jeg jernet og klatrer til 179 før Geilo. I Geilo tar jeg igjen Andre Borka fra United Bakeries, han har vært med på dette før og jeg har tru på at han skal klare det. Jeg henger meg på, han drar fra oppover, men så klarer jeg å ta igjen nedover, jeg spiser og drikker fremdeles ok og jeg er ved godt mot. Ved Vasstulan Høyfjellseter kommer dagens første smell, jeg fryser og pulsen faller til 125 (201 er maks), stopper til slutt og kler på meg. Nå har jeg mistet litt kontrollen på næringsinntaket, men trur vel at det er ok. Syns jeg kan huske jeg hadde en plan om å spise på vei ned til Uvdal, men plutselig var jeg på vei opp til Imingsfjellet, en stigning jeg ikke har krefter til på laveste gir, så jeg må veksle mellom å stå og sitte, aner ikke hva jeg får i meg, trur jeg drikker litt Winforce men er ikke sikker, spiser noen seigmenn som gir rask topp men raskt ny bunn. Må bare komme meg opp til demningen, der flater det ut. Det går en time, med lite næringsopptak, men nå skal alt bli bedre.
Mach 3, her går det unna.Tunge bakker
The false flat
Imingsfjellet er beryktet for sin falske flate fra demningen og opp til høyeste punkt, dette er også noe som bare må oppleves. Det ser ut som det er flatt, det går egentlig oppover, nå var det tåke og jeg var bombesikker på at det gikk nedover. Med kraftig motvind skulle jeg ta igjen mange her, men det var tomt i tanken og jeg sleit. Partiet er 10km og jeg brukte 40min, dette var slutten, jeg innså at slaget var tapt og drømmen om svart skjorte var borte, nå var det ikke gøy lengre, pulsen falt som en stein mens jeg kjempet meg videre i motvinden, jeg brast i gråt flere ganger og forbannet fjellet som aldri tok slutt, jeg såg jo heller ingenting i tåka. Omsider ser jeg at farten øker på GPSen og jeg vet jeg er på vei ned. Når jeg kommer ut av tåka har jeg et klartenkt øyeblikk og innser at spising må prioriteres høyest av alt. Tessungdalen er ikke stedet for picnick, asfalten er grusom, og det går fort, men jeg får i meg en Troika, en gel og drikker litt Winforce.
T2
Her er hele familien samlet for å heie på meg, lettere sjokkskadet etter å ha sett 192 klesbytter med varierende blyghet.
Jeg får beskjed om å sette meg ned og spise litt, av alle ting tar jeg ei rosinbolle, ikke sikker på om det var lurt. Jeg får òg en halvliter Winforce. Jeg er innom på do, men det skjer ingenting der. Jeg tar med meg bollen og flasken og begynner og gå, mot Rjukan.
Skal jeg helt bort der, og litt til? Nå?Hele familien fra Horten kom for å se forfallet.
«Løpingen»
Jeg får i meg hele rosinbollen og Winforce flasken, jeg begynner å løpe. Beina kjennes grei ut, så dette kan jo bli bra, men jeg kjenner murring i magen. Magen blir verre og verre etter hvert, det blir vondt å spise, det blir vondt å løpe. Jeg går over til cola og får i meg en halv liter, drikker mens jeg går, løper til smertene tar overhånd, går litt til. Ved Miland blir jeg plutselig veldig lei meg og skamfull, jeg tenker på alle jeg skuffer, familien, venner, Isklar. Jeg er en flopp. At jeg kunne være så dum, å tro at jeg hadde noe her å gjøre. Jeg gråter hver gang jeg ser jeg er alene, blir ferska et par ganger av lokalbefolkningen, men klarer å holde sutringen skult for support og familie som følger med bil. Jeg vet at depresjonen skyltes i hovedsak saltmangel og spør etter Pringles, spiser noen flak, men det smaker helt grusomt, tenker at jeg vil heller være lei meg enn å spise Pringles. Jeg løper faktisk mesteparten av de 25 første flate km, sent men allikevel et slags løpesteg 70-80% av veien.
Løpe litt for kamera
Zombie Hill
I bunnen fikk jeg vann og salttablett, det gikk ikke lang tid før humøret steg litt, målet nå var jo den hvite skjorta og vi visste at cut-off på 17:30 ved 32,5km skulle gå greit. Vi trasket oppover med ok humør, men med mageknip og lite næringsinntak. Jeg hadde innsett at fordøyelsen mer eller mindre var stoppet opp og det ville ikke hjelpe å spise noe mer, magen var full, at jeg burde drukket mer er en annen sak, men uansett var det så vondt i magen at jeg takket høflig nei til alt som ble tilbudt. Neste delmål var å komme seg til 32,5 og sette seg ned litt der og se om det hjalp. Pulsen var nå rundt 105.
Stooor stemning opp Zombie Hill, en stund.Slutten av Zombie Hill
Cut off 32,5km
Jeg visste selvsagt at vi ikke nådde svart rute, men det var uansett godt å komme dertil, og jubelen var så stor at jeg nesten trudde jeg slapp fortsette. Jeg tenkte kanskje at man såg gjennom fingrene med den siste mila, men neida, den måtte gjøres den og. Jeg setter meg og hviler litt, fordelen nå er at jeg kan bruke så lang tid jeg vil. Jeg er utrolig lykkelig over at jeg slapp å gå til topps på dette tidspunktet, det grusomme fjellet er virkelig svært sett fra cut off.
Andre Borka, som jeg fulgte fra Geilo til litt forbi Dagali var nummer 161 i cut off og første mann som ikke fikk komme opp, jeg håper virkelig han allikevel er fornøyd med å fullføre, men tipper han var bittelitt skuffa på det tidspunktet. Jeg unner han virkelig den svarte skjorta om han skulle finne på å prøve igjen.
Magnus: – Kalle, du er faen meg sjuk! Kalle: – Nei det er ikke jeg som er sjuk, det er dere som holder på med dette!Jeg sa til Mads, sjefen min, at jeg dessverre ikke fikk vist frem DeepOcean jakka, men bildene viser at jeg går mesteparten av Zombie Hill med den på.
Dead Man Walking
Sitter litt ved 32,5km og drikker litt gult ettellerannet, har ei halv banan i hånden men husker ikke om jeg spiser den. Jeg kler på meg dunjakke, refleksvest og hodelykt, så trasker vi avgårde mot Gaustadblikk, det er 4km inn der, så skal jeg «løpe» ei 3km løype to ganger, så det er 10km igjen til mål, slik at også vi kan skryte av at vi avsluttet med en Marathon.
De første 4km inn til hotellet går greit, nei det går ikke greit, det er et mareritt, men alt er relativt, de første 4km går relativt greit. På hotellet er jeg innom på do, men der skjer der heller ingen ting. Så det er bare å ta fatt på siste 2x3km strafferundene i hyttefeltet. Kroppen er nå så tom så den kan bli, kroppen stenger ned, i selvforsvar, vil ikke mer. Pulsen er 95 i snitt siste 3 timene. Nå husker jeg lite, vet jeg drikker litt Fanta, supporten er veldig stille, jeg sovner mens jeg går, flere ganger, det hjelper faktisk litt. Det ruller en Røde Kors bil ved siden av meg, som en gribb som venter på at gnuen på savannen skal dø. I et våken øyeblikk 2km før mål innser jeg at målgang ikke er målet, men senga er målet, siste etappe ble plutselig enda lengre, jeg orker ikke vente mer og jeg prøver plutselig å løpe litt, men mageknipet skyter til og gir beskjed om hva fart jeg kan ha. Noen meter før målgang får jeg to stjerneskudd, jeg samler siste krefter og løper i mål. Jeg føler ingenting, jeg er jo ikke i seng. Jeg er i mål som siste fullførende på 19:50:23. Røde Kors insisterer på at jeg skal innom i buffeen og spise, jeg er innom, men spiser ikke. Til slutt får jeg lov til å gå på rommet, dusjer faktisk, trur jeg kler av meg selv, før dusjen, men merker jeg ikke har tørket meg når jeg ligger i senga, jeg ligger i senga, JEG LIGGER I SENGA, det går opp for meg at jeg kan sove, trur jeg, for sikkerhets skuld spør jeg Ingvill, ho svarer ja nå kan du sove og jeg sovner.
I cut off med 10km igjen, «herfra og inn» er et av mine mantraer, husker jeg tenkte på det før en gjeng xtreme mygg kom og saug blod av meg. Jeg flirte litt oppgitt inni meg og tenkte – ka faen e vitsen, ingen næring å hente her, dumme mygg.Sånn ser det ut når kroppen er tom for næring og man gir alt man har. Ikke over terskel et eneste sekund, haha. Dette er siste mila.Nå tar det helt av her, i vill fart mot mål.Jeg ble oppriktig bekymra for at stjerneskuddene skulle lage gressbrann, crewdama i mål sa jeg ikke trengte tenke på detEn liten L til de som ikke hadde tru på meg, men jeg klarer ikke rette ut fingrene. Løyen nå.
Målgang
Jeg våkner 08:00, spiser først den kalde tomatsuppa jeg fikk ved målgang som står på nattbordet, så går jeg på do og driter, lykke. Så går jeg i frokostsalen og spiser mer og drikker kaffe. Jeg føler fremdeles lite eller ingenting. Jeg henter Jone og Ingvill, så spiser jeg en gang til med de. Treffer Rune Halvorsen (Isklar) i matsalen, han er i ekstase over at jeg kom i mål, jeg skjønner ikke helt tegningen, føler ingenting. Jeg går ut og oppover mot der skjorta leveres ut. Så kommer det sigende, jeg klarte det, jeg klarte det, jeg blir plutselig lykkelig, for en bragd! Jeg er i mål. Jeg gråter litt for meg selv på parkeringen. Dette må jeg gjøre igjen, bedre enn dette blir det ikke med klærne på, svart skjorte neste gang. Så henter jeg årets hvite skjorte, som jeg bærer stolt, tar bilder og vi soler oss i glansen.
Dream Team, Ingvill, Magnus og Jone. Jeg bestemte meg for at jeg vil ha både den svarte og den hvite skjorten, og da er det jo lurt å ta den hvite først.
Etterpåklokskapen
I ettertid ser jeg noen innlysende og enkle forbedringspunkter:
– Gi bedre feedback til support, også når det går bra, så veit de at det går bra. Ingvill var oppriktig bekymret i mange timer, flere enn nødvendig, for jeg hadde det greit innimellom men glemte å si det.
– Winforce var lett å svelge, hvorfor i svarte drakk jeg ikke mer av det? Winforce kunne dekket hele energibehovet hele dagen, jeg hadde ikke behøvd å spise noe. Jeg sa det heller ikke til supporten, så de viste ikke at Winforce gikk lett ned.
– Spis mindre, drikk mer, fast føde hjelper ikke mot mageknip, vann gjør.
– Lytt til erfarne fjellfolk, man prøver jo så godt man kan og ta imot råd, men rådene er mange, og delvis sprikende. Etter en sånn dag ser jeg at alle rådene jeg fikk, passet til en eller annen situasjon jeg var oppi. Hør etter når folk som har vært der snakker, ikke hør så mye på de som ikke har vært der.
Siste klisje
Om noen skulle lure, ja dette er det største som har skjedd i livet mitt (sett bort fra viktigere ting som barn, familien etc) Ny høydare.
Et lite tips på tampen. Lurer du på om du skal våge å melde deg på noe, nødvendigvis ikke så xtremt, men noe litt over ditt nivå, men du trur det kan bli tøft, og du trur du må trene til du er blitt like god som alle de andre først? Da må du følge med nå, jo dårligere skikket du er til å gjennomføre, jo større er lykkefølelsen og mestringsgleden når du klarer det. Du har èn sjangs til å gjøre det skikkelig dårlig og slite deg til mål, det er første gangen, neste år er du blitt litt bedre. Men husk, det må være realistisk og sikkert, det er aldri verd å risikere livet for slike tåpeligheter som dette.
Jernmannen 